Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Månedens konkurranse






Jeg kom for et par dager siden over Pogo’s nyeste album, og forelsket meg straks i denne herligheten. Pogo lager rett og slett musikk bare av masse ulike lyder fra forskjellige Disney, Pixar og andre gamle filmer. Jeg synes det er utrolig spesielt, men også veldig vakkert, drømmende og magisk. Jeg har lagt ut et innlegg med Pogo-favoritter tidligere her, og de er også verdt å sjekke ut. Jeg synes det er så fint å se på videoene som inneholder masse små klipp fra filmene han lager låtene utifra, og det gir meg en skikkelig bra og nostalgisk følelse. De gode minnene og følelsene overskygger for de dårlige i møte med Disney for min del, og det er ingenting som fungerer bedre på mine dårlige dager enn å sette på låter som dette. Ellers håper jeg dere har hatt en fin helg og at uken som kommer blir enda finere.

Skjermbilde 2015-06-19 kl. 23.08.41
Jeg leser så mye som jeg bare kan for tiden og jeg synes det er så fascinerende å tenke på at vi leser så mange av de samme bøkene samtidig som det spilles tusenvis av ulike filmer av i hodene våre.
At karakterene både føles og ser så ulik ut for oss alle. Omgivelsene. Uttrykkene. Alt.
At fantasien vår produserer en helt egen film i hodet vårt som vi ser for oss mens ordene former seg foran øynene våre. Mens handlingen utspiller seg litt etter litt og blir til bilder ingen andre noen gang vil se på samme måte.
Det hadde vært så interessant å se en annens film av en bok jeg også har lest og virkelig fått se hvor ulikt vi kan se for oss ting. At fantasien faktisk ikke eier grenser i det hele tatt. At den er uendelig.
Det er ikke så rart at noen elsker de bøkene du hater og omvendt. At det finnes så utrolig delte meninger om
de samme bøkene. Sånt påvirkes av så mye. Personlighet. Hva man liker og ikke liker. Fantasi.
Humør. Egne erfaringer, tanker og følelser. Hvordan man ser for seg og lever seg inn i ting. Alt mulig.

Jeg har akkurat lest Eleanor & Park.
Eleanor sitt liv får meg til å tenke på madrasser og dyner og puter og alle tårene de har sugd til seg.
Hvor mange av mine egne tårer de har sugd til seg. Som putetrekket ble vått av. Som luften ble fuktig av.
Og jeg tenker på at disse tekstilene var de eneste som var der for meg gjennom netter ingen andre vet om.
Jeg tenker på all redselen som gikk i ett med luften der. Som veggene tok til seg.
Alt det bilene og menneskene utenfor gikk uviten forbi. Alt jeg selv må ha gått uviten forbi gjennom årenes løp.
Alt som foregår bak huets fire vegger. Alt som foregår bak mørke vinduer som signaliserer at dette huset sover. At her er det ingen som er våken. Her hviles det. Her ligger vi trygt på myke puter og under varme dyner. Puster tungt og fredelig.
En vakker illusjon, men samtidig så altfor langt ifra sannheten som noen av oss kan komme.

Så mange foldede hender det har vært.
Så mange desperate bønner til en jeg ikke engang visste om fantes.
Det handlet om å gjøre seg selv så liten som mulig. Trekke dynen over hodet. Gjemme seg under den falske tryggheten.
Lukke øynene hardt igjen og stenge alt ute. Late som om det ikke var på ekte. Bare var en drøm. Et mareritt.

Hver gang jeg leser om lignende situasjoner er det som om jeg blir tre år igjen.
Fire år. Fem år. Seks år. Syv år. Åtte år. Ni år. Ti år. Så aldri mer.
Annet enn i de gamle minnenes egne tanker.

Skjermbilde 2015-06-06 kl. 00.32.27
De fleste av dere følger kanskje Humans of New York enten på Facebook eller gjennom nettsiden allerede, men jeg har uansett lyst til å dele noen av de små historiene som på en eller annen måte har gjort inntrykk på meg. Jeg elsker å lese om andre menneskeliv, og spesielt på denne måten. Her blir det samlet inn sitater og historier samt tatt bilder av tilfeldige forbipasserende i én av verdens største byer, og resultatet er slående vakkert. Det er sterkt, tankevekkende, vondt, fint, trist, fascinerende og øyeåpnende på en og samme tid, og alle burde følge dette fantastiske prosjektet.

Bare se for deg alle de enorme skyskraperne og alt som foregår inni dem. Alle kjøpesentrene. Alle hjemmene. Alle parkene. I de mange bakgatene. Overalt. Jeg tenker av og til over hvor mange ansikt og menneskeliv jeg aldri vil få se eller vite noe som helst om, men gjennom Humans of New York får jeg i hvert fall et lite innblikk i tilfeldige og veldig ulike liv som blir stoppet opp rundt omkring i denne enorme storbyen. Så utrolig fint, sårt, vakkert og ekte.

Skjermbilde 2015-06-06 kl. 00.38.32
1. We were twenty-five and twenty-eight, but we acted like fifteen year olds. Fighting over little things, storming off, breaking up for a week and then getting back together. But developmentally, we were fifteen year olds. We’d been in the closet our whole lives, so we didn’t have any practice with relationships. He still hadn’t come out to his family and a lot of his friends. We were on one of our ‘little breaks’ when he died suddenly from a seizure. And nobody in his family or circle knew I existed. It took me four months to find out that he died. I thought he’d just decided never to talk to me again. His family never found out about me. Or him, for that matter.

2. «What’s the most frightened you’ve ever been?» – I was camping alone one night. And something kept snorting at my tent. It was terrifying. Found out the next morning it was a baby deer.

3. We were lying in my mom’s bedroom watching TV, and she asked me to get up and turn the lights off in the living room. But I wouldn’t do it because I’m lazy. So she got up to do it herself, and she tripped over a Fresh Direct box and broke her arm. She never left the hospital after that, and she died from her cancer a few weeks later.

Skjermbilde 2015-06-06 kl. 00.37.48
4. Her mother and I were going through a dark time when we had her, so we named her Sunshine.

5. I worry about going insane. Ever since I was young, I have periods where my thoughts make no sense and I get very impulsive and I hit things or bang my head against the wall. I just need to feel pain. It’s the only thing that pulls me out of my head and calms me down and gives me something to focus on. I think about the number 110 billion a lot. I think that’s the number of planets in the universe, or cells in the body, or grains of sand, or people who’ve ever lived, or one of those things. It makes me realize how unimportant I am. There have been seven times recently where I’ve had a knife to my wrist and I was trying to get the courage to kill myself.

Skjermbilde 2015-06-06 kl. 00.35.45
6. Don’t tell me what to do, and I won’t tell you what to do. That’s my motto. I have a lot of feelings about the decisions of my family members, but I don’t ever offer my opinion unless I’m asked. And that’s why I’m still invited to parties.

7. He put me in the hospital when I was pregnant with her. The next day he started crying, begging for forgiveness. He said: «I’m so sorry. I was drunk. I need you so much.» So I took him back. The next time it happened, he managed to convince me that it was my fault. He said that he wouldn’t have gotten so angry if I had paid more attention to him. So I started thinking that I could be better. Then it happened again. Honestly, I stayed with him so much longer than I should have because I was afraid of becoming the stereotype of a single black mother.

Skjermbilde 2015-06-06 kl. 00.36.55
8. Someone made an Instagram account that said: «You’re a slut and you should kill yourself.» 
And I was the only person they followed.

9. When I was six years old, I had a vision where I saw everything that was going to happen in my life. Jesus showed me that my life was going to be very tough, but if I stuck with him, and prayed, and cried when I needed to, and ate lots of chocolate, I’d be OK. «Where were you when you had this vision?» – At the feet of my foster mother.
She was kicking me in the stomach.

10. One day you’ll feel eighteen, look sixty, and wonder what happened.

// Inntrykket blir selvsagt sterkere og litt annerledes når man samtidig blir presentert for fotografier av alle disse menneskene, men bildene ble dessverre fryktelig kornete her på bloggen så jeg brukte derfor disse i stedet.

Skjermbilde 2015-06-02 kl. 22.21.31
1. Jeg har lest litt mindre enn til vanlig, men jeg fikk likevel lest 7 bøker i mai. De jeg endte opp med å like best var All the Bright Places av Jennifer Niven og Utsikt til Paradiset av Ingvar Ambjørnsen. Førstnevnte vil jeg anbefale og ikke vite noe som helst om dersom noen av dere har tenkt til å lese den, og sistnevnte var veldig bra, avslappende og til tider morsom lesing. Det å få være inne i hodet til karakteren Elling er bare så utrolig interessant.

2. Jeg har nytt det vakre synet av alle de rosa kirsebærtrærne som har omringet meg denne måneden.

3. Jeg har hatt noen bra morgener og formiddager med Full House, Dr. Phil, Frustrerte Fruer og iskald sjokolademelk. Det beste jeg vet er å våkne skikkelig tidlig av meg selv og se nostalgiske episoder med Full House etterfulgt av tre episoder med Dr. Phil på rad på TV3 og TV6. Da er livet ganske OK, egentlig.

4. Jeg har kost meg masse med Game of Thrones, som fortsatt er den beste serien noensinne. Nå er det ganske få episoder igjen av denne sesongen, og det blir skikkelig vanskelig å vente ett helt år igjen. Winter is finally coming now. I mellomtiden sparer jeg på bøkene slik at jeg kan fortsette på dem når savnet av Westeros blir for stort.

5. Jeg har hatt en fin og avslappende 17. mai med champagnefrokost, rømmegrøt, spekeskinke og pavlova. Jeg elsker jo å pynte til slike dager, så vimpler, flagg, sløyfer, telys og sugerør i rødt, hvitt og blått var jo obligatorisk.

6. Jeg har fått enda mer orden i hjemmet, og det er noe som har veldig mye å si for meg. Er det kaos rundt meg blir det også kaos i hodet. Jeg har gått gjennom absolutt alt av ting, og jeg har kvittet meg med så mye. Det er egentlig ganske befriende å gi bort ting man selv ikke lenger trenger til noen som faktisk gjør det. Jeg har også kommet over en god del gamle skatter mens jeg har holdt på, og jeg har blant annet fått lest igjen gamle brev som venninner hjemme i Norge sendte til meg da jeg bodde på Gran Canaria. Jeg kom også over Gaute Ormåsen t-skjorten min som jeg kjøpte på en Idol-konsert for altfor mange år siden, i tillegg til en signert singel av Kurt Nilsens She’s So High. Jeg husker enda den dagen ned til minste detalj, og jeg gikk til og med så langt utenfor min komfortsone at jeg spurte om å få en klem.

7. Jeg har kjøpt årets første bukett med peoner, og de er virkelig en av mine absolutte favorittblomster.

8. Jeg har fått fine pakker i posten. Blant annet en supersøt t-skjorte full av regnbuer, blomsterpotte med Audrey Hepburn print på, fargerik lenke med lysballer, hvit drømmefanger samt selvlysende stjerner i pastellfarger til å feste på veggen eller i taket. Jeg fikk også endelig den etterlengtede pakken min fra Mummi sin nettbutikk. Den inneholdt to bokholdere, et putetrekk, en serviettholder og to fargerike glass – alt med Mummitrollet og Snorkfrøken på.

9. Jeg har kost meg masse med fargebøkene mine Enchanted Forest av Johanna Basford og The Mindfulness Colouring Book av Emma Farrarons. De er så utrolig nydelige begge to. Anbefales.

10. Jeg har hatt fine ettermiddager og kvelder med Friends og Sex og Singelliv på TV-skjermen. Generelt er det så utrolig fint med sånne serier man aldri går lei av og som man alltid kommer over på TV når det passer som best.

11. Jeg har tatt litt mer farger inn i hjemmet nå som sommeren nærmer seg. Svart og hvitt er byttet ut med rosa, turkis, mint og gult. Puter med flamingoer i sofaen og turkise pomponger på bordet. Vimpler med alle regnbuens farger på og store stearinlys formet som nydelige blomster i sjøgrønt og rosa. Et timeglass med rosa sand i og runde puter med store prestekrager og glitter på. Hvite stearinlys formet som konkylier og små krukker formet som havskjell. Kaninlampen min har også fått et hårbånd rundt seg med masse prestekrager på. Ja, litt sånne små endringer jeg synes passer fint nå.

12. Ellers har jeg hatt overnatting av verdens fineste hund, lyttet til regnet de dagene det har dukket opp, hatt helt dilla på reddiker og sommerkål, fått opp masse nye hyller til fine bøker, spist fantastisk god grønnsakslasagne litt for ofte, fått et skikkelig fint lite marmorbord og hørt på gøy musikk fra barndommen. Blant annet Daddy Cool av Boney M, Bailando av Paradisio, Lemon Tree av Fools Garden, Aicha av Khaled og Hands Up av Ottawan. Minner, altså.

Hva har vært fint hos deg i mai?

13091662933_d1cb880391_o
«Diamonds are held under tons and tons of pressure, extremely high temperatures of fire and shuffled under shifting of tectonic plates for a long, long time. Yet when they come out from there and are put on display for their beauty; Does anybody stop to evaluate the diamond based upon all the shit it’s been through and say: ‘Remember that disgusting hole it used to be in? I bet it was hell in there!’ No, people don’t remember where a diamond has come from; They just see the beauty of it now. But it wouldn’t have become so beautiful, you know, if not for all of that. So why should we look at other people, or at ourselves and evaluate them/ourselves based upon their/our pasts? Shouldn’t we forget that? And only see the beauty that is in front of our eyes? Whatever it was, it made you beautiful! And that is what matters.»

– C. JoyBell C.


Litt av den fine og smårare musikken jeg drømmer meg bort til om dagene. Som jeg skriver til. Som jeg tegner til mens regnet slår mot bakken utenfor stuevinduet. Som jeg leser bøker til. Som jeg tenker til. Egentlig gjør alt mulig til.