Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Månedens konkurranseFå nyhetsskriv







Jeg har fått helt dilla på Lana Del Rey igjen, og spesielt denne låten her. Jeg får av og til sånne perioder hvor jeg så og si kun hører på enten én eller to spesielle artister, og nå i det siste har det så og si bare gått i Lana og Drake. Jeg liker nesten alt de produserer, og det er så utrolig deilig. Har alltid så mye bra å høre på, og dét er fint.

3455791133_089b01dd4a_b

♡ Hjemmelagde cookies med biter av smeltet marshmallow og sjokolade i. Sånt må til på skikkelig dårlige dager.

♡ Jeg har lest en del bra bøker, og de jeg likte best var nok «The Final Empire» av Brandon Sanderson, «Harry Potter and the Chamber of Secrets» av J. K. Rowling, «Trainspotting» av Irvine Welsh, «Attachments» av Rainbow Rowell, «Råta» av Siri Pettersen og «Skellig» av David Almond. Jeg har lest noen dårlig også, og vært i en liten «reading slump», men jeg har heldigvis fått lest en del bra innimellom.

♡ Lana Del Rey sitt nyeste album. Så utrolig vakkert, avslappende og fint. En drøm å lytte til, rett og slett.

♡ Jeg har satt opp ny bokhylle og sortert bøkene etter regnbuens farger, så nå har jeg endelig en sånn typisk vanlig stor bokhylle, i tillegg til de litt mindre jeg hadde fra før av. Superfint med litt mer plass til bøker, altså.

♡ Jeg har prøvd å gjøre det beste ut av de virkelig dårlige dagene. Kjenner jeg at en dag eller uke kommer til å bli svært dårlig, planlegger jeg alltid ting jeg synes er koselig for å prøve og lette litt på det tunge. Sånn som for eksempel å bake noe godt, lage noe nytt til middag, finne en film eller TV-serie jeg har skikkelig lyst til å se, lese en god bok eller bestille en ny bok jeg har hatt lyst på lenge. Sånne småting. Av og til henter vi også verdens fineste hund på besøk, for det hjelper jo i hvert fall alltid litt. Dyr er noe av det fineste i verden.

♡ Jeg har kjøpt masse nye og fine og bra bøker. Bøker gjør meg glad, som dere sikkert har skjønt nå. 

♡ Jeg har kost meg med Pretty Little Liars og to av Harry Potter-filmene. Sistnevnte blir jeg virkelig aldri, aldri, aldri lei, og jeg gleder meg skikkelig til å lese resten av bøkene og deretter se igjen alle filmene. Det er få bøker og filmer som gir meg de samme følelsene som det Harry Potter gjør, altså.

♡ Hjemme har vi begynt å lage litt mer spennende mat, og har faktisk fått til å etterligne en god del tyrkiske retter jeg har elsket helt siden jeg var liten. Alt var så og si helt likt, og vi er blitt stamkunder i butikken nede i gaten som selger alt mulig spennende som ikke selges i vanlig butikk. Helt fantastisk.

♡ Det har vært mye bra vær og regnet lite. Selv om jeg elsker regn, har det egentlig vært ganske deilig med sol også. 

♡ En del italiensk type hjemmelaget pizza med tynn bunn har det også blitt en del av i hjemmet i det siste, siden vi nylig gikk til innkjøp av pizzastein. Det blir nok lenge, lenge, lenge til det blir «vanlig» typisk norsk hjemmelaget pizza her i huset. Så fantastisk godt med tynn og sprø bunn, mozzarella, ruccola, serranoskinke og alt mulig godt.

♡ Jeg har fått meg selv til å smile masse ved å se på søte klipp av pinnsvin og corgier på nett.

♡ Ellers har jeg endelig begynt å skrive litt for meg selv igjen, hørt masse på gøyale barndomslåter, hatt fin alenetid, vært på middagsbesøk i massevis, fått ryddet og gitt bort masse, fått en ny favorittnattkjole i rosa med en stor love heart på (skikkelig typisk meg vil alle som kjenner meg si!), hatt besøk av verdens fineste hund, sett en del Dr. Phil og Friends som alltid er like kjekt, samt fått samlet tankene mine litt omkring viktige ting her i livet.

Hva har vært fint hos deg i det siste?

// Ja, jeg henger litt etter med alt av denne type innlegg for tiden, ser jeg. Jeg sitter så lite på Mac’en for tiden, og det skjedde bare helt plutselig. Litt deilig også, egentlig!

Når man får de følelsene som er så bra at man skulle ønske man kunne overført de eksakt samme til noen andre, da føles ting fint. Sånn som når man sitter bak et flyvindu og titter ned på byer som ikke lenger ser ut som byer. Sånn som når man ser introen til favorittserien sin og hårene på armene reiser seg. Eller sånn som når man hører på musikk som virkelig får kropp og sinn til å tenke og føle sånn som lite annet kan få frem på samme måte. Sånn har denne låten fått meg til å føle det i noen måneder allerede nå, men jeg går aldri lei. Den er bare så utrolig avslappende og vakker.

image5

BRANDON SANDERSON – THE FINAL EMPIRE // 647 S. //★★★★★

«Belief isn’t simply a thing for fair times and bright days. What is belief, what is faith, if you don’t continue in it after failure? Anyone can believe in someone, or something that always succeeds. But failure, ah, now, that is hard to believe in, certainly and truly. Difficult enough to have value. Sometimes we just have to wait long enough. Then we find out why exactly it was that we kept believing. There’s always another secret.»

«In a world where ash falls from the sky, and mist dominates the night, an evil cloaks the land and stifles all life. The future of the empire rests on the shoulders of a troublemaker and his young apprentice. Together, can they fill the world with colour once more? In Brandon Sanderson’s intriguing tale of love, loss, despair and hope, a new kind of magic enters the stage – Allomancy, a magic of the metals.»

For en utrolig annerledes og spesiell bok. Dette var virkelig «high fantasy», og jeg er veldig imponert. Helt i starten ble jeg litt forvirret, og forstod ikke helt magien – Allomancy. Jeg måtte virkelig sette meg inn i brenning av ulike metaller, men da jeg hadde dét, wow. Utrolig velskrevet, og for en fantasi forfatteren må sitte inne med. Det er litt av et univers han har skapt, og jeg likte følelsen boken ga meg. Jeg ble alltid veldig anspent i kroppen da Inquisitors’ene eller the Lord Ruler selv dukket opp i handlingen, for de var rett og slett veldig ubehagelige og kraftfulle. Jeg kunne faktisk kjenne det bare ved å lese Sanderson’s ord. Jeg likte også Kelsier’s karakter så utrolig, utrolig godt. Skal jeg si noe negativt, som egentlig ikke er så viktig, må det være litt teit insta-love innimellom, og jeg var ikke like glad i Vin som det jeg var i Kelsier. Elend Venture falt jeg heller aldri for, og det var kanskje litt få viktige karakterer man virkelig ble kjent med i handlingen. Det skjedde også et par ting mot slutten som jeg helst skulle sett at ikke skjedde, men sånn er det jo ofte i bøker. Konseptet er bare så veldig, veldig bra uansett. Gleder meg stort til å lese resten av serien.

LAURIE HALSE ANDERSON – SPEAK // 224 S. // ★★☆☆

“When people don’t express themselves, they die one piece at a time.”

«Melinda Sordino busted an end-of-summer party by calling the cops. Now her old friends won’t talk to her, and people she doesn’t even know hate her from a distance. The safest place to be is alone, inside her own head. But even that’s not safe. Because there’s something she’s trying not to think about, something about the night of the party that, if she let it in, would blow her carefully constructed disguise to smithereens. And then she would have to speak the truth. This extraordinary first novel has captured the imaginations of teenagers and adults across the country.»

En velskrevet og enormt lettlest bok med et bra budskap. Likevel ble den kanskje litt for ensformig for min smak, og det skjedde egentlig så og si ingenting. Likevel tok den tak i og fikk frem tanker og følelser det er typisk at kan oppstå i ungdomsårene på en veldig bra måte, og jeg synes likevel det er en bok det er verdt å lese. Det er ofte en grunn til at noen er stille, og det burde ikke være noe man absolutt skal peke ut foran alt og alle. Det å være stille kan være et tegn på så mye, akkurat slik som det var i denne boken. En stille person er ikke alltid bare stille fordi at vedkommende nødvendigvis vil det, eller fordi at vedkommende er noe annerledes enn andre. Det er ikke noe man skal plage en person for, akkurat som om det er noe galt med vedkommende. Det er så mye mer som ligger under huden til en person enn det lille man kan se fra utsiden. Det er så mye man ikke vet om andre menneskers bakgrunn, livssituasjon og opplevde traumer. Ting kan være vanskelig, og livet kan være så vondt. Hendelser oppstår og man kan rett og slett bli traumatisert til stillhet og isolasjon. Temaet er viktig, og siden det er en ungdomsbok håper jeg den vil kunne påvirke mange unge til å tenke litt over akkurat disse tingene, for det er så viktig. Enormt viktig. 

image4

CHELSEY MINNIS – POEMLAND // 120 S. // ★★☆☆

«A fearless litany of contentions and revelations on poetry and the poetic mind, continuing the charge against the sacred in contemporary poetry. Poemland alternates brilliantly between the deadpan, the spectacular, and the outrageous.»

En fin diktsamling. Verken mer eller mindre, egentlig. Jeg likte den, men jeg har lest bedre.

J. K. ROWLING – HARRY POTTER AND THE CHAMBER OF SECRETS // 384 S. // ★★★★★

«It is our choices, Harry, that show what we truly are, far more than our abilities.»

«Harry Potter can’t wait for his holidays with the dire Dursleys to end. But a small, self-punishing house-elf warns Harry of mortal danger awaiting him at Hogwarts. Returning to the castle nevertheless, Harry hears a rumour about a Chamber of Secrets, holding unknown horrors for wizards of Muggle parentage. Now someone is casting spells that turn people to stone, and a terrible warning is found painted on the wall. The chief suspect, always in the wrong place, is Harry. But something much more terrifying has yet to be unleashed.»

Jeg elsker disse bøkene, og denne koste jeg meg skikkelig med. Det er et eller annet veldig spesielt og magisk med Harry Potter-bøkene, altså. Jeg får en helt egen stemning i kropp og sinn, og jeg elsker virkelig alt ved dem. Karakterene, handlingen, den magiske verdenen, humoren, ja, absolutt alt. Gleder meg skikkelig til å lese de neste.

image1 (8)

JOE DUNTHORNE – SUBMARINE // 320 S. // ★★★★☆

«I love you more than words. And I am a big fan of words.»

«At once a self-styled social scientist, a spy in the baffling adult world, and a budding, hormone-driven emotional explorer, Oliver Tate is stealthily nosing his way forward through the murky and uniquely perilous waters of adolescence. His objectives? Uncovering the secrets behind his parents’ teetering marriage, unraveling the mystery that is his alluring and equally quirky classmate Jordana Bevan, and understanding where he fits in among the mystifying beings in his orbit. Struggling to buoy his parents’ wedded bliss, deep-six his own virginity, and sound the depths of heartache, happiness, and the business of being human, what’s a lad to do? Poised precariously on the cusp of innocence and experience, Oliver Tate aims to damn the torpedoes and take the plunge.»

Jeg har elsket filmen i flere år, og måtte som en del av en ukesutfordring lese en bok hvor forfatterens etternavn startet på det samme som mitt eget. Jeg har allerede tenkt på å lese denne boken i noen år nå faktisk, og endelig fikk jeg altså gjort det. Jeg likte den ganske godt jeg, og Oliver var egentlig akkurat som filmkarakteren. Jeg måtte jo le en god del til tider også, for foreldrene er ganske artige, og Olilver’s usympatiske oppførsel blir på grensen til humoristisk innimellom. En ganske absurd, annerledes og merkelig bok utenom det vanlige, rett og slett.

GAYLE FORMAN – WHERE SHE WENT // 264 S. // ★★☆☆☆

«It’s been three years since the devastating accident. Three years since Mia walked out of Adam’s life forever. Now living on opposite coasts, Mia is Juilliard’s rising star and Adam is LA tabloid fodder, thanks to his new rock star status and celebrity girlfriend. When Adam gets stuck in New York by himself, chance brings the couple together again, for one last night. As they explore the city that has become Mia’s home, Adam and Mia revisit the past and open their hearts to the future, and each other. Told from Adam’s point of view in the spare, lyrical prose that defined If I Stay, Where She Went explores the devastation of grief, the promise of new hope, and the flame of rekindled romance.»

Oppfølgeren til «If I Stay» av samme forfatter. Jeg personlig synes egentlig at oppfølgeren er en totalt unødvendig historie å fortelle. Jeg kjedet meg store deler, og var følelsmessig død så og si under hele boken. Det handlet veldig, veldig mye om band-greier og lignende, da denne boken blir fortalt fra Adam’s perspektiv og ikke Mia’s, og det var egentlig kun én ting boken handlet om og som man får vite noe om. Jeg synes egentlig også at en god del ting var ganske irriterende fra Mia’s side, og oppførselen hennes virket bare ikke logisk. Som sagt, ikke en nødvendig oppfølger, ikke en spennende eller interessant historie, og den første boken burde egentlig stått alene og vært avsluttende. Synes i hvert fall, jeg. Det var ikke en dårlig bok, for Gayle skriver utrolig bra likevel. Den var også stort sett lettlest, med noen litt tregere partier. Jeg koste meg uansett aldri mens jeg leste, og dermed synes jeg bare den var helt grei. Den første boken var i hvert fall mye bedre, og det burde for min smak bare ha stoppet der. 

image3

DAVID ALMOND – SKELLIG // 208 S. // ★★★★☆

«What are you?», I whispered. He shrugged again. «Something,», he said. «Something like you, something like a beast, something like a bird, something like an angel.» He laughed. «Something like that.» (…) «They say that shoulder blades are where your wings were, when you were an angel,» she said. «They say they’re where your wings will grow again one day. (…) Sometimes we just have to accept there are things we can’t know.»

«Ten-year-old Michael was looking forward to moving into a new house, but now his baby sister is ill, his parents are frantic, and Doctor Death has come to call. Michael feels helpless. Then he steps into the crumbling garage. What is this thing beneath the spiders’ webs and dead flies? A human being, or a strange kind of beast never before seen? The only person Michael can confide in is his new friend, Mina. Together, they carry the creature out into the light, and Michael’s world changes forever.»

Det var et eller annet magisk ved denne fortellingen. Jeg likte den ganske godt, til tross for at det egentlig er en bok for barn. Den var så fint skrevet, og den fikk også frem en god del følelser i meg. En veldig spesiell historie, rett og slett. Det var bare et eller annet med den som ga meg en helt spesiell følelse, litt som  med «A Monster Calls» av Patrick Ness. De er veldig annerledes, men jeg fikk litt den samme følelsen, i hvert fall. Magisk og mystisk. Og et fint språk, til tross for at det er nokså enkelt. Jeg gleder meg til å lese neste bok, som faktisk finner sted før denne historien. 

VERONICA ROTH – FOUR: A DIVERGENT COLLECTION // 285 S. // ★★★★☆

«Two years before Beatrice Prior made her choice, the sixteen-year-old son of Abnegation’s faction leader did the same. Tobias’s transfer to Dauntless is a chance to begin again. Here, he will not be called the name his parents gave him. Here, he will not let fear turn him into a cowering child.»

Four, eller Tobias, har alltid vært favorittkarakteren min i Divergent trilogien, og er det fortsatt. Jeg likte virkelig denne boken skrevet fra hans perspektiv. De to siste bøkene i trilogien skuffet en god del, mens denne tok opp serien litt for min del igjen. Boken går nemlig tilbake i tid til før og under den første boken, Divergent, og det var på den tiden at serien virkelig var bra. Jeg fikk litt de gamle følelsene tilbake for karakterene igjen, og ting føltes mer som før.

image2

CHUCK PALAHNIUK – SNUFF // 197 S. // ★★☆☆☆

«In the crowded greenroom of a porn-movie production, hundreds of men mill around in their boxers, awaiting their turn with the legendary Cassie Wright. An aging adult film star, Cassie intends to cap her career by breaking the world record for serial fornication by having sex with 600 men on camera, one of whom may want to kill her.»

Jeg har ingen anelse om hva jeg skal skrive om denne boken. Jeg har aldri lest noe merkeligere, og jeg hadde nok aldri endt opp med og faktisk lese den dersom den ikke var en del av en ukesutfordring. Samtidig er den ikke helt som i beskrivelsen. Vi følger liksom tankene til enkelte av mennene som befinner seg på dette settet, og blir mest presentert overfor deres tanker og følelser og tidligere opplevde hendelser. Den var utrolig lettlest, og til tider godt skrevet. Jeg likte den ikke akkurat, men jeg hatet den heller ikke, og dermed ble det da 2 stjerner.

CATHY COOTE – INNOCENTS // 248 S. // ★★☆☆☆

«Written when Cathy Coote was nineteen, Innocents is a taut, wickedly clever descent into the anatomy of an obsession. Forcing someone vulnerable and naive into a sexual relationship to satisfy a twisted desire is perverted, even evil. But when the perpetrator is a sixteen-year-old schoolgirl, is she culpable? And if the victim is her thirty-four-year-old teacher, shouldn’t he have known better? When the nameless young narrator of Innocents decides to seduce her teacher, she immediately realizes that the power of her sexuality is greater than she ever imagined. She leaves the aunt and uncle who are her guardians and moves in with her teacher; Together, they quickly embark on a journey into their darkest desires. Unforgettable, disturbing, and morally complex, Innocents permanently unsettles our notions of innocence, experience, and power, and suggests that we all are culpable.»

Språket er utrolig godt for å være skrevet av en 19-åring, men jeg kjedet meg så utrolig mye mesteparten av tiden mens jeg leste denne boken. Starten var OK, men resten var bare ikke my cup of tea. Jeg følte boken prøvde å være en slags omvendt Lolita, og jeg synes ikke at det fungerte så bra. Det var såvidt jeg klarte å lese den ferdig, fordi at det rett og slett ikke var noe som gjorde at jeg fikk lyst til å ta den frem igjen og lese videre. For meg blir sånne bøker veldig kjedelig og uinspirerende. Jeg vil helst glede meg til å ta frem en bok, og ikke gjøre det med et eneste stort sukk.

image6

TABITHA SUZUMA – FORBIDDEN // 432 S. // ★★★★☆

«You can close your eyes to the things you do not want to see, but you cannot close your heart to the things you do not want to feel. (…) How can something so wrong feel so right?»

«A shocking, heartbreaking story of taboo romance that’s as compelling as it is controversial. Seventeen-year-old Lochan and sixteen-year-old Maya have always felt more like friends than siblings. Together they have stepped in for their alcoholic, wayward mother to take care of their three younger siblings. As de facto parents to the little ones, Lochan and Maya have had to grow up fast. And the stress of their lives—and the way they understand each other so completely—has also brought them closer than two siblings would ordinarily be. So close, in fact, that they have fallen in love. Their clandestine romance quickly blooms into deep, desperate love. They know their relationship is wrong and cannot possibly continue. And yet, they cannot stop what feels so incredibly right. As the novel careens toward an explosive and shocking finale, only one thing is certain: A love this devastating has no happy ending.»

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om denne boken. Jeg hadde hørt mye positivt om den på forhånd, og hadde ganske store forventninger. Selv om den var veldig annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd, synes jeg den fortalte historien sin på en bra måte. Språket var fint, og boken klarte å fremkalle en god del følelser i meg. Den var egentlig ganske deprimerende, og jeg hadde store deler av boken en skikkelig tung følelse i kroppen. Jeg virkelig hatet og ble enormt provosert av morens karakter, og jeg fikk så vondt av hovedpersonenenes tanker og følelser. Jeg kjente virkelig på deres dype frustrasjon, jeg også. Slutten hadde jeg aldri sett komme, og jeg pleier å være «flink» på å finne ut av hva som vil skje videre i bøkene jeg leser. Hvordan enkelte ting ble gjort og taklet drev meg nesten til vanvidd. Ellers likte jeg Lochan sin karakter aller best, selv om jeg til tider kunne kjenne sterk irritasjon også over han. Men det er jo et eller annet med bøker, karakterer og handlinger som får en til å føle såpass mye, selv om det gjerne ikke er positive følelser man kjenner på. «Forbidden» er en historie om incest, men langt ifra bare det. Det er også en historie om en dysfunksjonell familie, en alkoholisert og provoserende mor og Lochan’s problemer i forhold til panikkangst. Den får en også til å tenke over enkelte spørsmål, og det oppleves som om det akkurat er det forfatteren vil. Jeg tror dog ikke det er en bok for alle. Den er jo godt skrevet, men for å få mest mulig ut av leseopplevelsen tror jeg det er viktig at man er innstilt på og leve seg godt inn i historien helt fra starten av. Det skjer ikke veldig mye, og det går mye i det samme, men likevel klarer den på en eller annen måte å berøre så utrolig mange som leser den.

ALAN MOORE – BATMAN: THE KILLING JOKE // 48 S. // ★★★★☆

«Memory’s so treacherous. One moment you’re lost in a carnival of delights, with poignant childhood aromas, the flashing neon of puberty, all that sentimental candy-floss. The next, it leads you somewhere you don’t want to go. Somewhere dark and cold, filled with the damn, ambiguous shapes of thinks you’d hoped were forgotten. Memories can be vile, repulsive little brutes. Like children, I suppose. Haha. But can we live without them? Memories are what our reason is based upon. If we can’t face them, we deny reason itself! Although, why not? We aren’t contractually tied down to rationality! There is no sanity clause! So when you find yourself locked onto an unpleasant train of thought, heading for the places in your past where the screaming is unbearable, remember there’s always madness. Madness is the emergency exit. You can just step outside, and close the door on all those dreadful things that happened.»

«For the first time the Joker’s origin is revealed in this tale of insanity and human perseverance. Looking to prove that any man can be pushed past his breaking point and go mad, the Joker attempts to drive Commissioner Gordon insane. After shooting and permanently paralyzing his daughter Barbara (a.k.a. Batgirl), the Joker kidnaps the commissioner and attacks his mind in hopes of breaking the man. But refusing to give up, Gordon maintains his sanity with the help of Batman in an effort to beset the madman.»

En tegneserie jeg faktisk likte ganske godt. Tegneserier vokser og vokser på meg for tiden, altså.

// I august tok jeg en utfordring som gikk ut på å lese 7 bøker på 7 dager, i tillegg til at bøkene skulle være innenfor noen spesielle beskrivelser, og den klarte jeg overraskende nok å utføre ganske greit. Som den nyeste kjøpte boken ble det Snuff av Chuck Palahniuk på 212 sider, boken med blått på coveret ble Skellig av David Almond på 208 sider, en bok av en forfatter hvis etternavn begynner på det samme som mitt eget ble Submarine av Joe Dunthorne på 320 sider, en annens favorittbok ble Where She Went av Gayle Forman på 264 sider, en bok jeg skulle lese uten å slippe taket ble Poemland av Chelsey Minnis på 120 sider, en bok jeg har hatt lyst til å lese ble Speak av Laurie Halse Anderson på 224 sider, og den syvende boken ble Four: A Divergent Collection av Veronica Roth på 285 sider. I tillegg fikk jeg lest halve The Final Empire av Brandon Sanderson ved siden av på litt over 300 sider. Den skulle egentlig vært boken med blått på coveret, men jeg tenkte at en bok på nærmere 700 sider ikke var så enkelt akkurat den uken, så da byttet jeg den ut i stedet. Jeg er ganske fornøyd med at jeg fikk lest såpass mye på bare 7 dager, og to av dagene fikk jeg ikke lest noe særlig heller, så det føltes ikke som at det var så mye som det faktisk ble. Veldig gøy utfordring!

lana-del-rey
Denne er bare så utrolig vakker og avslappende. Hørte den for første gang i går, og er allerede helt frelst, jeg. Lana sitt nyeste album, som kom ut på Spotify i går, er bare så utrolig bra og behagelig å høre på, og flere av låtene vet jeg allerede vil bli nye favoritter hos meg i hvert fall. Mange av dem er veldig melankolske og vakre på en og samme tid, og det er vel den type låter jeg selv ofte faller fort for. Så absolutt verdt å sjekke ut om du liker denne type musikk!

Skjermbilde 2015-09-12 kl. 19.27.20
You deserve to look in the mirror every morning and see someone that, though not perfect, isn’t trying to be.
You deserve to walk past the billboards and commercials that show staged-and-Photoshopped images of what
and who you are supposed to be and laugh at them, secure in the knowledge that you are wonderful because
you are real. You could imagine that the models themselves must be so much greater in person when not reduced
to a pose and a cheesy tagline – maybe they are at their most beautiful when just stepping out of the shower,
hair still wet, and excited to go eat a good breakfast – but you don’t compare yourself to them.
You deserve to love your body simply because it is yours, and it is capable of so much.

5961787992_c46fcf6cd3_b
You deserve to look past whatever is displayed on the outside, whatever code lingers on your skin to be read by society and neatly organized into some compartment about who you “are” – fat, thin, ugly, tall, awkward – and be even more in love with what exists within you. Of course you may have moments in which you regret past mistakes, or dislike a character flaw that you know you need to work on, or feel the rope of maturity tugging at your ankle saying “Come on, catch up,” but it doesn’t define you. You deserve to appreciate all of the wonderful qualities you bring to the table, instead of relentlessly harping on yourself for the categories in which you fall just a tiny bit short.

Skjermbilde 2015-09-12 kl. 19.37.06
You deserve to look for love, if that’s what you want, and be ready to accept it when it comes your way.
You might find yourself overwhelmed and even briefly in disbelief when you realize that someone actually loves you
for who you are and wants nothing more than to be with you, but you should be able to embrace that unconditional caring with your own. You should wrap your arms around them and cover them with your whole body – flesh, bone,
the ugly little cracks and scars that they can’t stop kissing – and know that you are a good person, who is worthy of
such joy. You deserve not to question every person who gives you a compliment or tells you that you’re wonderful,
not to wonder if they have some ulterior motive, or if you are somehow the victim of an elaborate prank.
You should realize that you are worth loving because you are ready to love back.

Skjermbilde 2015-09-12 kl. 21.30.34
You deserve to go through your day and take in the good parts, breathe in the good air and appreciate the little things that too often go unnoticed. You should know that a strong flower growing in a city sidewalk, a child laughing and blowing bubbles, or strangers that smile at one another and mean it are all things worth loving, and which
make your day a net positive. You deserve to live your life for the joys and not the frustrating slights that are
out of your control, to be able to say that because you held the door open for an older man with too many bags
on his arms, your afternoon was good. Though the profound effect these tiny moments of happiness can have on
all of us are often lost in the shuffle of life and its myriad injustices, you deserve to look at them and
see them for the victories of compassion and simplicity that they are.

Skjermbilde 2015-09-12 kl. 20.07.02
You deserve to try, and give it your all, but be okay if you fail. You deserve not to spend so much of
your life berating yourself for not having been “good enough,” especially when you’re not even sure what “good enough” might entail. Your job might be strenuous, your classes impossible, but you deserve to be able
to do your best work and, at the end of the day, put your pen down and sleep well. You deserve to have
a personal best that is good enough for you, to not constantly feel as though you’re outrunning yourself with expectations, to the point of sapping the joy out of a hard day’s work.

Skjermbilde 2015-09-12 kl. 19.29.50
You deserve to be truly happy for others. You deserve a life that is filled with its own successes and triumphs,
that is carved out in the image you desire, and that is not effected by the perceived victories of others.
Sometimes others may get things that we wanted for ourselves, but you deserve to be confident enough
with your own life and journey that someone else’s achievement is not directly detrimental to your own desires.
You deserve to see success not as some finite pie from which we must all take exactly one slice, but rather
a constantly evolving and growing garden in which we can all flower and reach the sunlight.

Skjermbilde 2015-09-12 kl. 20.04.25
Perhaps most of all, though, you deserve to be okay. You deserve to know that a day in which you can just barely get out of bed because you are sad, or sick, or simply not ready to see the outside is not the end of the world. You deserve to know that moments of weakness do not make you fundamentally weak, only fundamentally human, and that sometimes we’re not going to be effusively happy, and that is okay. You deserve to be happy just existing and not constantly holding yourself up to a standard of fake smiles and forced cheerfulness. You deserve to not beat yourself up when you do not reach perfect acceptance of your body, your personality, the love you receive, or anything else that may come your way. Though you should know that you are worthy of these things, learning to be happy just in a kind of stasis with yourself is a long process, and you should know that we are all working on it. You deserve to live through all of your emotions, all of your states of motivation, and know that as long as you are treating everyone with kindness (including yourself), you have nothing to be ashamed of. – Lachy Wells