Det er enormt vanskelig å skulle komme tilbake når man har vært fraværende så altfor lenge, og for meg er det faktisk litt sånn at jo lenger jeg blir borte jo lettere føler jeg meg. Jeg slipper å kjenne på det slitsomme presset om at jeg snart må få produsert noe meningsfylt, i tillegg til at jeg føler at forventningene deres senkes jo mer jeg falmer ut. Likevel er det ingenting jeg vil mer enn å fortsette, for jeg elsker jo å skrive og dele ting jeg liker – det er bare det at av og til blir livet litt for slitsomt til at jeg orker.
Det går egentlig ganske dårlig for tiden, men for første gang på et par år kan jeg faktisk si at problemet er fysisk og ikke psykisk. Takk og pris. Jeg føler at det er en bra ting fordi at; 1. Det er ikke alltid like komplisert. 2. Det er ikke like usynlig og dermed ikke bare en selv som kan se at en er syk – ergo; 3. Når sykdom blir synlig for andre vil man plutselig bli tatt langt mer hensyn til og i tillegg vist langt mer forståelse. Takk og pris. Selv om det selvfølgelig burde vært slikt med hensyn til usynlige sykdommer også.
Det er rart å si det, men til tider har jeg faktisk følt at kroppen min har vært i ferd med å dø. Ikke at jeg vet hvordan dét føles, men jeg har bare aldri vært så dårlig i hele mitt liv som det jeg har vært de siste månedene. Jeg har levd i noe som har føltes ut som en evigvarende feberdrøm, og allmenntilstanden min har vært så kraftig redusert at til og med familien min (som er av den typen som heller går én gang for lite til legen enn én gang for mye) har mast og mast og mast om at jeg må komme meg til legen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg lenge unngikk et legebesøk i frykt for hva det kunne være, for jeg har som sagt aldri kjent på noe lignende fysisk før. Jeg har så og si bare lagt i en omtåket verden jeg har følt meg helt på utsiden av, og jeg har faktisk ikke klart å tenke klart på lenge. Jeg har ofte måttet stoppe opp i samtaler fordi at jeg ikke har klart å komme på ordet jeg hadde tenkt til å si, i tillegg til at jeg også ofte har blandet sammen og tatt feil av ord og stammet masse og egentlig følt at jeg har levd litt opp-ned eller bak-frem.
Til slutt, etter altfor mange uker med en altfor syk kropp, samlet jeg endelig opp det lille av energi jeg klarte å hente frem fra forskjellige kriker og kroker rundt omkring i kroppen min og slepte meg til legen. Blodprøvene som ble tatt der viste flere ulike problemer, og det er ikke rart at jeg har vært så dårlig og merkelig og utbrent og sliten og kvalm og svimmel og omtåket som det jeg har vært. Jeg har fått flere medisiner, og jeg gleder meg til å føle meg normal igjen. Så normal som jeg kan føle meg, i hvert fall. Jeg ser frem til å ha energi til å kunne skrive og tenke og analysere og gruble og dele masse fremover, og det skal bli fint.
