Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggere

Skjermbilde 2014-06-06 kl. 22.40.08

“Imagine there is a bank account that credits your account each morning with $86,400. It carries over no balance from day to day. Every evening the bank deletes whatever part of the balance you failed to use during the day. What would you do? Draw out every cent, of course?

Each of us has such a bank. It’s name is time.

Every morning, it credits you with 86,400 seconds. Every night it writes off as lost, whatever of this you have failed to invest to a good purpose. It carries over no balance. It allows no overdraft. Each day it opens a new account for you. Each night it burns the remains of the day. If you fail to use the day’s deposits, the loss is yours. There is no drawing against “tomorrow”. You must live in the present on today’s deposits. Invest it so as to get from it the utmost in health, happiness and success.

The clock is running. Make the most of today.

To realise the value of one year, ask a student who failed a grade.
To realise the value of one month, ask a mother who has given birth to a premature baby.
To realise the value of one week, ask the editor of a weekly newspaper.
To realise the value of one hour, ask the lovers who are waiting to meet.
To realise the value of one minute, ask a person who just missed a train.
To realise the value of one second, ask someone who just avoided an accident.
To realise the value of one millisecond, ask the person who won a silver medal at the Olympics.

Treasure every moment that you have. And treasure it more because you shared it with someone special enough to spend your time with. And remember time waits for no one.

Yesterday is history. Tomorrow is a mystery. Today is a gift. That’s why its called the present.”

- Marc Levy, If Only It Were True

De siste ukene har jeg så og si ikke lyttet til annet enn Sia sin nyeste låt Chandelier, og den er virkelig bare så fantastisk at jeg blir nødt til å dele den her til tross for at de fleste av dere helt sikkert har hørt den fra før av. Den blir lagt ut overalt for tiden, og det synes jeg er så himla velfortjent. Låten er utrolig vakker og kraftfull, og videoen er jo bare helt utrolig særegen og fin på en litt rar måte. Love it.


We all wanted that high school sweetheart.
We wanted to be young in the fifties
with meatloafs and sock hops
and lawns so perfect
they looked like Clark Gable was kissing them.


We wanted to be thirteen and alive
and meet a girl that was thirteen and alive.
To walk with her past the grandstands.
To sit and hold hands with, to sit and talk with,
to sit and kiss with, to sit and sit with
like this was something you lost and found.
But that never was.

9239693962_751c7c91e7_b (1)

We once wanted to be poor but not too poor.
To connect this country like Kerouac and thumbs
pulling small town waitresses
into back seats and trailer parks homes
where the two of you would find passion expanding
between the locking of your bones
until morning would come to find you out on the road
with your pockets empty except for your hands.
But your hands would be overflowing with your soul.
But that’s not what happened.


We once climbed into bed as though between the sheets
was a valley where dinosaurs still lived.
And how we would explore them with a flashlight
catching these triceratops and brontosauruses.
But even he was opened with the dripping teeth of reality.
With the smoke that rose out of the homes
on the corners we once climbed through –
the streets and footballs with which we once threw –
the school desks upon which we once drew –
the windows that sat open,
through which we once flew.
And the outside world of parking spaces and dead friends
came flooding on in, and we forgot what we wanted
and became what we become.
Waitresses and bartenders.
City employees and temp positions.
We are junkies and one-kiss poems
and we cry the stars.


As we write our scars
on dumpsters and electric boxes –
because the only thing we can hear is our hearts
and the streets are the only ones listening
to this blood that breaths through the letters we leave.
We dream to rise out of these burning buildings,
but instead we get buried somewhere beneath them.
Because I know my life is like some high school kid’s notebook –
that kid who goes back and forth between school and home,
stacking the letters and the pictures too close
for anyone outside of his own imagination to read
because it’s through the ink that his heart beats,
that his heart breathes –
and we all wanted to pass these notes –
check if you like me
check if you don’t
check if you’ll date me
check if you won’t.
Because we all wanted the love songs to be true.

And we all once loved dinosaurs.

And we wanted the stars to hold our hands –
to lick the teeth
to fuck us
but they ended up fucking us.


So let you smiles twist.
Like my heart dancing precariously
on the edge of my finger tips,
staining them like that same high school kid
licking his thoughts using his sharpie tip
writing, “I was here.”
I was here, motherfucker.
And ain’t none of y’all can write that
in the spot that I just wrote it in.
I am here motherfucker
and we all here motherfucker
and we all motherfuckers motherfucker.


Because every breath I breath brings me closer
to the day when my mother will die.
And every breath I take
takes me a second further
from the moment she caught my father’s eye.
And every word I carry
is another stone to put into place
in the foundation I’m building to ease the days
and help erase something I never saw –
what all of us wanted and what none of us got –
what we all had and have and what we all forgot –
that we all wanted to be something –
that we all became something.
And it may not be what we once thought it would be,
but something is still something
and like some cats say,
something’s better than nothing.
Feet are smarter than an engine,
and dreams are stronger than thighs.
And questions are the only answers we need
to know that we are as alive
as a time when I held the mind of a child asking:
Why is 2 + 3 always equal to 5?
Where do people go when they die?
What made the beauty of the moon -
the beauty of the sea?
Did that beauty make you?
Did that beauty make me?
Will it make me something?

Will I be something?

Am I something?


And the answer comes:

You already are.
You always were.
And you still have time to be.

Anis Mojgani, Here Am I

Denne låten får meg i skikkelig sommerstemning, og jeg synes videoen er så utrolig fin. Jeg får lyst til å lytte til den en solfylt dag kjørende på en lang landevei med vinduene nedrullet og vind i håret, eller mens jeg sitter på et fly til et helt nytt og spennende sted og beundrer og fascineres av alle de fine skyene og at det faktisk er mulig å sitte så langt oppi himmelen og se utover på den måten.


Never touch anything with half of your heart.
Be present, endlessly loving and compassionate towards others.
Confront any challenging situation first with a deep breath.
Remember that your own happiness and comfort comes above all things.
Before reacting, try understanding.
Eat breakfast every morning.
Find the faces in the flowers.
Remember what is important to you.
Treat your body kindly.
Be honest.
Get to know yourself.
Take things at your own pace.
Do not be embarrassed to feel, laugh, cry, sing or love.
Remember that what is right for someone else may not be what is right for you. And that is okay.
Never be ashamed or afraid to ask for help.
Do what you love.
Remember that you always have a choice.
Find joy in what life really is, living.

- Author Unknown

Jeg vil virkelig anbefale alle og enhver til å bruke noen minutter av tiden sin på å se denne tankevekkende videoen. Temaet er utrolig viktig, og ikke minst veldig aktuelt, og jeg synes Gary Turk’s dikt får frem budskapet på en kjempefin måte. Nå til dags virker det jo dessverre ofte som om det er viktigere å dokumentere og vise alle andre på Snapchat og Instagram at man er sammen fremfor og faktisk være sammen, og det er jo virkelig ikke sånn det burde være. Jeg kan helt ærlig si at jeg ikke bruker Snapchat når jeg er sosial, og jeg legger heller aldri ut bilder på Instagram i samme øyeblikk som jeg tar dem. I stedet venter jeg til det kommer et eller annet tidspunkt i løpet av dagen eller uken hvor jeg bare sitter hjemme og ikke gjør noe spesielt. Det er i hvert fall ikke noe jeg personlig føler for å bruke tid på når jeg er sammen med andre mennesker, men jeg forstår jo at dette er veldig individuelt fra person til person. Likevel synes jeg det er synd om mobiltelefonen skal overta helt i sosiale sammenhenger, og jeg vet at det dessverre skjer så altfor ofte. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har vært vitne til og opplevd det selv, og det føles jo ikke spesielt bra. Det blir som å snakke til en vegg som bare er opphengt i den lysende skjermen fremfor øynene sine. Jeg har til tider opplevd at jeg har fortalt om personlige opplevelser og tanker som har vært viktig for meg og som også har vært relevant for resten av samtalen som fant sted før telefonen og sjekking av Facebook kom inn i bildet, helt uten at den andre parten har lyttet til et eneste ord av det jeg har sagt. Og etter at jeg har vært ferdig med å fortelle har jeg gjerne sittet i total stillhet i flere minutter, som gjerne har føltes som timer, før vedkommende i det hele tatt har reagert. “Hm? Sa du noe?”, men helt uten at de har løftet øynene opp fra skjermen og faktisk sett på meg. Jeg har til og med opplevd at jeg da har gjenfortalt alt og blitt møtt med den samme responsen. Igjen. Flere ganger på rad. Og til slutt gir jeg jo bare opp. Det å snakke til døve ører og ikke få noen form for respons kan faktisk av og til få meg til å føle meg litt dum, og det er jo ikke spesielt kjekt akkurat. Når man engasjerer seg i en samtale og bare får stillhet i så lang tid tilbake, og gjerne flere ganger på rad uten at vedkommende ser bort fra telefonskjermen, føles det jo litt som om vedkommende ikke enser at man er der engang, og at det kanskje heller ikke spiller noen rolle for dem. Jeg personlig synes i hvert fall det er mye hyggeligere å prate med en venn jeg gjerne ikke har sett på lenge og som sitter rett ved siden av meg fremfor å prate ut i luften både til og med meg selv.

Det er selvfølgelig også stor forskjell på det å ha venner man har et såpass avslappet forhold til og som man gjerne kan være sammen med samtidig som begge parter gjør sin egen greie uten å føle at man snakke sammen hele tiden og det å falle helt fullstendig ut av en pågående samtale, igjen og igjen, bare fordi at man absolutt følte seg nødt til å sjekke hva kjente og ukjente på Facebook bruker tiden sin på eller om man har fått noen flere likes på den nyeste statusen hvor man forteller om hvor etterlengtet og fint det er og endelig ha litt kvalitetstid sammen med deg igjen, når sannheten egentlig er den at dere er tilstede i to vidt forskjellige verdener og ikke engang snakker sammen. Jeg synes faktisk det er ganske trist jeg, men jeg tror dog ikke at det er noe andre gjør med vilje for å få en til å føle seg dårlig eller oversett. Jeg tror rett og slett det er mange som er uvitende om hvordan den slags kan føles og oppleves, og det er nettopp derfor det er så viktig å snakke om det og dele budskapet videre. Jeg vil gjerne også få trekke frem et viktig innlegg med samme budskap, for det første jeg tenkte på da jeg så denne videoen var et innlegg Supermarie skrev en tid tilbake, og som jeg virkelig elsket. Det er et innlegg jeg synes alle burde lese, og de ordene som virkelig gjorde sterkest inntrykk på meg var ordene i den siste setningen;

“Kommer du til å angre på at den siste tiden vi hadde sammen rant bort i likes, eller skal du oppdatere statusen din og fortelle vennene dine der hvor mye du savner meg?”