Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv






Arkiv for mars 2013

8270934472_20086ab74a_c7082459329_a7091fa0f4_c8359817740_c0a862cc4c_c8472409730_96af1aea25_c5577750446_c6342275e9_b

«This is for all the people I’ll never meet. This is for the person I might have kissed had I taken a different subway line on Saturday and the person I might have been if that boy hadn’t broken my mother’s teenage heart. This is for the people I would have loved if last winter hadn’t been so cold and for the city I would have called home if I had written haikus on napkins and carried pens in dress pockets and in the knots of my hair. This is for who I was, who I am, who I might be. This is for you.» – Camryn Pulaski

Er det noe jeg virkelig liker å gjøre når jeg føler meg uinspirert så er det å lytte til skikkelig fin musikk – slik som for eksempel Lana Del Rey. Musikken hennes er noe helt spesielt noe, og uansett hvor mange ganger jeg lytter til de ulike låtene hennes blir jeg aldri, aldri, aldri lei. De har på en måte en helt egen beroligende effekt på meg, og ofte kan de få meg til å føle meg så uendelig mye bedre enn det jeg i utgangspunktet gjorde før jeg satt dem på. Åh. Jeg bare elsker den virkningen slik magisk musikk kan ha på en, altså.

7054789911_b3be692827_c8294743716_0bc927c5d9_c8556572752_6c869aa881_c7912120742_9cffae7987_c

They all left fingerprints on my heart.

Joel taught me how to lose pride and shatter a lot and lot of prejudice.

Michael told me how to sell all of my things and run away to him, if I would ever come to need it.

Joseph showed me the fine line between best friends and lovers.

Richard taught me the power of love and the hollowness of a broken heart, and for whom it is worth risking one for the other.

8534198483_8fee4ff626_c5905460775_ed81a42865_b8260697282_8fdaf10a15_c7638067726_52edaf9ed7_c

Joshua taught me the significance of a caressed hand, while Alexander taught me about loose lips and hot breaths.

Nixon proved to me that you should never judge a book by its torn cover.

Andrew taught me the skill of fast-witted flirting, and Sam taught me about love at first sight.

Jake made me laugh while making me feel like I was the only girl in the world.

And because Keith told me to never leave a heart broken without stealing a souvenir first; Not a day goes by when I don’t think about them.

– Via Le Love. 

6669370307_fc34da7360_b7274597604_cf6c41765c_c
The kids who would rather spend their night with a bottle of coke and Patrick or Sonny playing on their headphones than go to some vomit-stained high school party.
Here’s to the kids whose 11:11 wish was wasted on one person who will never be there for them.
Here’s to the kids whose idea of a good night is sitting on the hood of a car, watching the stars.
Here’s to the kids who never were too good at life, but still were wicked cool.
Here’s to the kids who care more about the music than the haircuts.
Here’s to the kids who have crushes on a stupid lush.
Here’s to the kids who hum «A Little Less 16 Candles, A Little More Touch Me» when
they’re stuck home, dateless, on a Saturday night.
Here’s to the kids who have ever had a broken heart from someone who didn’t even know they existed.
Here’s to the kids who have read The Perks of Being a Wallflower and didn’t feel so alone after doing so.
Here’s to the kids who spend their days in photobooths with their best friend(s).
Here’s to the kids who are straight up smartasses and just don’t care.
Here’s to the kids who speak their mind.
Here’s to the kids who second guess themselves on everything they do.
Here’s to the kids who will never have 100 percent confidence in anything they do,
and to the kids who are okay with that.
Here’s to the kids.

6152819426_82dbca7b1d_b7175901776_88c5d58fd5_c
This one’s not for the kids,
who always get what they want,
But for the ones who never had it at all.
It’s not for the ones who never got caught,
But for the ones who always try and fall.
This one’s for the kids who didn’t make it,
We were the kids who never made it.
The Overcast girls and the Underdog Boys.
Not for the kids who had all their joys.
This one’s for the kids who never faked it.
We’re the kids who didn’t make it.
They say «Breaking hearts is what we do best,»
And, «We’ll make your heart be ripped of your chest»
The only heart that I broke was mine,
When I got My Hopes up too too high.
We were the kids who didnt make it.
We are the kids who never made it.”

– Pete Wentz

7784257064_776e44a48a_c6702801077_906cc5f725_b6620839417_dd9323fa44_b6771184353_04356ac953_b

«Kreativitet oppstår gjerne i krysningspunktet mellom målrettethet og defokusert oppmerksomhet. Å ha en struktur å jobbe innenfor skaper en referanseramme som kreativitet kan forholde seg til. Men kreativitet er noe helt annet enn å flytte rundt på kjente faktorer. Kreativitet er å skape noe nytt. Eller kanskje riktigere: Å være et medium for universets skapende bevissthet. Siden vi alle er en del av naturen rundt oss opptrer vi hele tiden i samspill med naturen. Det er vår egen bevissthet som lager grenser mellom oss selv og skapelsen. Intellektet vårt sorterer og deler opp, analyserer og fokuserer på detaljer, på ulikheter og forskjeller. Slik skapes en differensiert forståelse av verdens mangfold. Men intellektet er helt ubrukbart når vi skal prøve å sanse helhet, evighet og ubegrenset eksistens. Samtidig søker vi alle å oppnå fellesskap med noe eller noen. Vi søker samhørighet, for det gir oss identitet og trygghet. Vi har behov for å være i og blant, og ikke bare atskilt fra. Selv om vi liker å føle oss spesielle. Noe hver og en av oss selvsagt også er. Store glimt av innsikt skjer gjerne når vi defokuserer oppmerksomheten og slapper av. Som lyn fra klar himmel kan viktige løsninger bare stå der foran oss, oversett i en stresset og fokusert situasjon, men helt tydelig til stede når vi setter oppmerksomheten til side og bare gir plass og rom. Rett og slett slapper av et øyeblikk eller to. Vi lever i et samfunn som hyler etter vår oppmerksomhet. Hele tiden. Vi gires opp av bakgrunnsrytmer når vi hører på nyheter. Vi bombarderes av mennesker og institusjoner som alle vi ha oss til å se her, kjøp dette, kom hit! Det har blitt så viktig å gjøre. Så viktig å gjøre at vi har glemt det viktigste – å være. Vi mennesker er skapt slik at vi også behøver fred og ro. Hvis vi ikke sover nok blir vi utbrente og etter hvert syke. Hjernen kobler automatisk og helt naturlig fokusert oppmerksomhet ut med jevne mellomrom. Hele tiden, og uten at vi merker det. Det er viktig å gi intellektet fri av og til. Det er viktig å bare være, å ta seg tid til å dagdrømme, meditere, høre på musikk, la den store roen få sige inn over seg og bare hvile i helheten. Det er da vi lever.» – Øystein Dolmen