Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv






Arkiv for juli 2013


In my dreams I’m dying all the time
As I wake its kaleidoscopic mind
I never meant to hurt you
I never meant to lie
So this is goodbye
This is goodbye


Tell the truth; You never wanted me
Tell me


In my dreams I’m jealous all the time
As I wake I’m going out of my mind
Going out of my mind

Moby, Porcelain

Fin artist, fin melodi, fin tekst, og sist men ikke minst; Fin musikkvideo. Bare veldig finfint produsert alt sammen. Enkelt og greit.

5549067551_2e24e18906_b
1. Don’t get stuck. Move, travel, take a class, take a risk. There is a season for wildness and a season for settledness, and this is neither. This season is about becoming. Don’t lose yourself at happy hour, but don’t lose yourself on the corporate ladder either. Stop every once in a while and go out to coffee or climb in bed with your journal. Now is your time. Walk closely with people you love. Don’t get stuck in the past, and don’t try to fast-forward yourself into a future you haven’t yet earned. Give today all the love and intensity and courage you can, and keep travelling honestly along life’s path. – Author Unknown

2. A part of kindness consists in loving people more than they deserve. – Joseph Joubert

3. Find meaning. Distinguish melancholy from sadness. Go out for a walk. It doesn’t have to be a romantic walk in the park, spring at its most spectacular moment, flowers and smells and outstanding poetical imagery smoothly transferring you into another world. It doesn’t have to be a walk during which you’ll have multiple life epiphanies and discover meanings no other brain ever managed to encounter. Do not be afraid of spending quality time by yourself. Find meaning or don’t find meaning but “steal” some time and give it freely and exclusively to your own self. Opt for privacy and solitude. That doesn’t make you antisocial or cause you to reject the rest of the world. But you need to breathe. And you need to be. – Albert Camus, Notebooks, 1951-1959

4. The moment you feel like you have to prove your worth to someone is the moment to absolutely and utterly walk away.

5. Essentially, if our secrets are secrets because we are told to be ashamed, then we must share them. There is no shame in being sad or struggling or trying to heal. We are all desperate, depraved and sacred. We are all terrible and brilliant. I can list all the things that can make a girl want to escape her own body. But I’d rather list all the things that make me want to stay in my body, and adorn it like a home, rub oils into my skin, tell it how sorry I am for trying to leave, for trying to hurt it into submission.

8408126675_8f9297a8a9_c
Jeg har sagt det før, men jeg blir pent nødt til å si det igjen; “Du er ikke død før jeg slutter å elske deg” av Didrik Morits Hallstrøm er én av de beste kjærlighetsromanene jeg har lest hittil i år. Den handler om å ha alt og ingenting på en og samme tid, om paralyserte haier, om kunst, om tomme svømmebasseng, om brennmerker, men mest av alt; Om Iben og Daniel som er så fryktelig glad i hverandre. Det er bare et problem, og det er at Iben er død. Vi får følge historien deres i fortid og nåtid som flettes sammen når Daniel skal prøve å leve videre i en by han egentlig hadde forlatt. Det er en stund siden jeg leste den for første gang, men likevel tar jeg meg selv i å tenke på den titt og ofte. Det er selvfølgelig umulig å gi et like godt inntrykk av boken i et innlegg som dette hvor jeg bare har slått opp på helt tilfeldige sider og vist til avsnitt jeg liker fra akkurat disse sidene, for det er jo helheten som gjør at den er så enormt bra. Stemningen jeg ble dratt inn i og følelsene den skapte i meg mens jeg leste er det få bøker som har klart tidligere, og det er en sånn type bok man kan komme til å tenke litt på i ettertid. Jeg merket at jeg fort begynte å savne og lese om Iben og Dainel, og for min del kunne boken bare ha fortsatt og fortsatt. Den er himla bra skrevet, og miljøskildringene får meg til å føle at jeg faktisk er tilstede selv. Den er fylt med en god blanding av små, fine øyeblikk som får en til å smile, samt triste, smertefulle øyeblikk som skaper hjertevondt. Nei, jeg vet ikke hva annet jeg skal si enn les den. Virkelig.

8666905217_870a4648bb_c

«Jeg ser på vinduet ditt. Tenker at du er der inne. Mellom syltetøyglass fulle av pensler og akrylmaling i stive hauger, spredd utover avrevne avissider. Du hører på den pianolåta fra den gamle filmen. Amélie fra Montmartre. De lyse tonene halter av gårde. De mørke tar tak og hjelper til. Alle jenter liker den filmen. Det overrasker meg at du også liker den. Du liker ikke ting som alle andre liker. Noen må ta telefonen som ringer. Noen må kjøpe middag. Det er så mye vi bør gjøre. Jeg sier ingenting. Ikke du heller. Lårene dine er kjølige mot øret mitt. Det er så deilig å bli kilt på ryggen. Det venstre kneet ditt er delt i to av et tynt og hvitt arr. Prikker fra stingene ligger på hver sin side av den gjengrodde sårkanten. Det finnes bedre måter å knuse vinduer på enn å sparke.»

8409219856_23ca5f8c71_c
«Vi kan kjøpe dårlig kaffe på 7-Eleven. Leie en DVD hvor handlingen ikke foregår under vann. Jeg kan blåse i hendene dine. Vi kan se på snøen. Jeg kan slutte å bite negler. Jeg kan gjøre alt du vil. Alt du vil, i den rekkefølgen du har lyst til at det skal skje i og alt kan være som det var. Jeg skal ikke gå noen steder. Jeg skal være her og jeg skal aldri gå. Selv om aldri er et stort ord og elsker er enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min. Se ned på det lyse, åpne ansiktet ditt. Dra håret ditt bakover. Kysse deg der hvor nesa di blir til panne. Og du skal si at jeg må passe på så du ikke blåser bort. Og jeg skal legge meg tungt oppå deg og si at det er umulig for deg å blåse bort nå.»

«Alt det grønne i skogen rundt meg svir i øynene. Trekronene stanger mot hverandre. Det er altfor mange trær som vil vokse samtidig. Under bakken, under farfar og meg, koker det av larver, meitemarker, spirer, knopper og røtter. Og overalt er det støv. Støv fra skogen. Levende og kløende. Støv fra støvsugerposer. Tørt og stikkende. Støv fra eksploderte airbags. Tykt og innestengt. Støv fra ovner de brenner døde jenter i. Lett og nesten usynlig. Støv langs kanten av bankkortet mitt. Skarpt og krystallisert.»

8411597968_20857e6d12_c
«Tiden forsvinner. To speil blir vendt mot hverandre. Et glass med honning blir snudd på hodet. Jeg ligger på stuegulvet til Roar i to tusen evigheter. Du forteller historier jeg ikke har hørt før. De hopper i tid. Vrir seg inn i hverandre. Gjentar seg selv med små variasjoner. Hypnotiserer meg. Stemmen din er fin som kattunger og klinkekuler over tregulv. Hendene til farfar.»

«En hai blir tegnet på en vegg. Sola gløder på himmelen. Trikkeskinnene utvider seg. Vogner sporer av. Kiosker blir tomme for vann. En passer punkterer huden mellom tommelen og pekefingeren. Junkier sover i parkene med hundene sine mellom seg. Duene henger i lufta. Hendene dine finner mine. Under meg roterer et skateboard. Et svaberg får brennmerker. En ring blir kjøpt. Et kyss blir flere. Ribbein blir pressa mot ribbein. Biler brenner. Munker brenner. Skoger brenner. Still to speil mot hverandre. Pust meg i øyene. Hent meg i en åker. Dytt meg i ryggen. Putt tyggegummi i håret til den nest peneste jenta. Slå før den andre. Løp sist og saktest. Knekk en lightstick og hell den selvlysende væsken utover armene. Knus et glass og  tråkk på det etterpå. Få hvit hud. Ha tørre lepper. Det skal ikke mye til før et kragebein knekker. Se på meg. Stryk Bror i nakken. Det er ikke hans skyld. Noen burde si det høyt. Du får ikke sove. Jeg står utenfor baderomsdøren din og hører deg prate med deg selv. Henter et glass. Setter det mot døren. Du sier at det ikke er din skyld. Du gråter og sier at du skal skjerpe deg. Ta deg sammen. Fikse alt.»

8614910197_e79e1350e0_c
«Lag på lag med stoff. Knapper, frakker og smykker. Paraplyer mellom beina. Høyt tak. Steinvegger. Smale vinduer i blått glass. Duskregnet utenfor. Jenter som gråter stille, mens de sender tekstmeldinger fra mobilene sine. Nedbitte negler. Si farvel til et altfor kort liv. Si at du er glad og inkluderende. Si at du fargela verden og inviterte alle med inn. Spill låten din gjennom elendige høyttalere som egentlig er forbeholdt mikrofonstemmer. La det være The Pixies. La det være knullelåta di. Male-låta di. Iben & Daniel-låta di. Hør dem hoste. Hør dem kremte. Se dem klø seg i bakhodene. Hør noen skru av låten når det fortsatt er et minutt igjen. Vrir den lavere og lavere, helt til den liksom er over. Hør ekkoet henge igjen når alt annet tar slutt.»

«Jeg ser deg overalt. Oslo er et lite sted. Du venter på grønn mann bak en passerende trikk i Storgata. Står foran reolen på Platekompaniet som er merket utenlandske filmer med 101 Reykjavik i hånden. Du smiler i bakgårder til klubber. Drar håret bak ørene og kikker ned på nye sko du hele tiden kjøper eller bort på venninner jeg ikke visste du hadde. Du er nesten aldri sammen med Simen. Han dukker bare opp i kulissene. Sitter i det dunkle lyset i baksetet til en taxi når byen stenger.»

6575313421_7f52ac1db5_b
«Du tenker på hvor fort man forandrer seg når man slutter å se hverandre. Du tenker på brennmerker. Du tenker at jeg fortsatt vil ha deg. At jeg alltid vil ha deg. Du drar gardinene enda noen centimeter fra hverandre. For å vise meg at jeg ikke tar feil. At det ikke er vinden sin skyld at gardinene beveger seg. Men jeg vet det allerede, Iben. Jeg er mer inni hodet ditt enn jeg er i mitt eget. Jeg hører Simen puste i sengen bak deg. Jeg kjenner det kjølige gulvet under deg. Varmedraget mot panna di fra sommernatten jeg nettopp har syklet gjennom. Kroppen din er hvit mot det mørke rommet. Du har blitt tynnere. Ribbeina presser gjennom huden.»

«Det går bra. En natt kan du smile. En natt kan du rekke tunge. En annen kan du gråte. En natt viser du frem puppene dine. En natt forsvinner du i mørket og kommer tilbake med et maleri som du holder ut av vinduet. En natt har det vært tredveårslag på utestedet jeg jobber. Jeg tar med en heliumsballong. Knyter en røyk i tråden under. Lar den seile opp til deg. Du lener deg fnisende ut av vinduet. Strekker deg etter den glorete ballongen som rykkvis stiger oppover. Du får ikke tak i den.»

5151223917_f96953ee4d_b5151832598_58dabeb810_b
«I think I fall in love with people,
a little too much,
just in the way they sound at 4am
or how they look when they smile.
And it’s so addicting,
when their eyes light up,
because you’ve remembered something
they may have said.
I think I grow attached,
to people, who I know,
will leave.
But I can’t help it,
because I see all that you are,
when you don’t really see it yourself.
And sometimes I wonder how someone’s heart,
grows so cold,
and I think, that maybe it’s because
for a while, it was left out in the rain.
You know some days I struggle,
when there’s nothing left to say,
because I still don’t know how to convince you,
that out of everyone,
and all the ones that leave,
I’m always the one still standing there,
with an umbrella,
just big enough,
to cover your heart.»

– C.P

Jeg elsker Bonobo, og denne låta her er selvsagt intet unntak. Åh. Refrenget er bare så fint og avslappende. Hør.