8441318609_031a984625_c
«DETTE ØNSKET OM Å BLI HUSKET, denne trangen til å unngå å opphøre, allerede som barn må det ha vært til stede, tenker jeg.»

«EVENTYR: At du står stille slik, en kveld i en høyblokk i et land, lener deg ut vinduet da du med ett faller ut i snøværet, i luft, men du treffer aldri bakken, faller gjennom både epleskallskorpe og mantel – opp fra jorden i et annet land og suges opp mot et vindu, kravler inn i høyblokken, blir boende der.»

6078139637_7d54849640_b
«LOVE ME TWO TIMES, BABY mens jeg knuser koppene og kaster lp-ene ut vinduet mens ropene dine ikke treffer meg men fragmenteres og setter seg i veggene og overdøves av glass av plast av stål av rør som splintres når jeg sparker tv-apparatet ned fra benken og løper mot deg mot døren med knasende tenner og knyttede hender og du roter til håret mitt og sier at jeg av og til er så liten at du kunne ha gjemt meg i lommen og spasert av gårde, vet du det?»

«SEN AUGUST MED LETT REGN, jeg er våt i nakken og vi står på bybroa og drikker øl for første gang, ulovlig og viktig, kompisene mine ser på meg, om jeg kjenner noe, ikke ennå, sier jeg, snart, snart må det komme, vi skal bli voksne, se hvor virkelig virkeligheten er, kapre oss jenter skal vi, pule, opprøret har ingen grenser, kompisene mine har hettegensere med bandnavn på, vi elsker det bandet, jeg har aldri hørt dem og bare jeg vet det, at jeg egentlig ikke er en del av dette, men ingen skal få vite det, jeg vil bare få lov til å være stor, overraske oss selv. Vi kaster ølflaskene i sjøen og trekker opp nye, det begynner å slå inn, broen begynner å svaie, jeg blir varm i nakken, kompisene mine trekker seg nærmere, vi beveger oss som krypdyr, tviholder på likevekten og jeg er så redd, det bygger seg opp, jeg er i et sensommers pariserhjul, ute fra origo, føttene mine står plantet mens resten roterer, det er sakte film, snur meg etter kameraene, blinking fra blitz, uvær, Stavanger, det brenner i hodet og jeg beveger meg mot relingen på broen. Hva faen holder du på med? fra et eller annet sted langt borte.»

6087152848_123e30384b_b
«INNRØMMELSE, UNGDOMSMINNE. Jeg er bad boy, jeg tjuvlytter til folks drømmer, jeg tjuvkobler tiden og ljuger for kalenderen. Jeg jukser meg tørrskodd gjennom regnet, setter opp «bading forbudt»-skilt på stranden, drar ned igjen om kvelden, alene, setter meg på svaberget, ytterst der. Nå er jeg lykkelig.»

«DEN FØRSTE VIRKELIGE FORELSKELSEN ER SLIK: Jevnaldrende, du kommer om natten, ravende blindfull og søkkvåt femtenåring uten ord, du står og drypper vann i gangen min, inn i stuen med håret sort og hengende rett ned, øynene igjen, du sovner i fosterstilling på sofaen. Jeg blir sittende oppe og se på deg, leser Guinness rekordbok fra -84 og ser på deg, må se på deg, vil ha deg slik, pusete, som om du blir mindre og mindre under teppet, og ingen vil finne deg igjen, så liten har du blitt, men heller ikke da kan jeg nå deg, jeg er for stor, med klumpete, kraftige never, det er ikke som på tv – musikken mangler – men det er sant som de sier: søvnen gjør deg vakrere.»

5444560925_d2e5c47d40_b
«IT DON’T MEAN A THING IF IT AIN’T GOT THAT SWING, og ikke sett deg på lenge, det er to måneder siden jeg snakke med deg sist, hjemme hos deg i Amsterdam, eller det var på en overbefolket telefonlinje fra en av de ramponerte telefonkioskene her hjemme, vi ble ikke helt enige, vi var slemme med hverandre, jeg sa jeg aldri skulle komme tilbake, at du var det jævligste mennesket jeg noen gang hadde møtt, at du kunne vente deg en overraskelse hvis du fortsatte å oppføre deg slik, jeg bare snakket, ordstrøm, du vet, med den følelsen, som når du visste du hadde gjort noe galt i fjerde klasse, men ville ikke snakke om det, ikke stå til pinlig ansvar, når du istedenfor bare ventet, med fåret ulykkelig uttrykk, til frøken ble trist eller lei av det hele og klemte deg inntil seg med de store armene som alltid luktet Nivea.»

«EN ELLER ANNEN DAG I MARS og det er mor som ringer for å høre hvordan det går, om det er noe jeg trenger, er jeg ensom?, som om det var en sykdom, smittsomt, og ordene hennes er famlende, de vakler og faller på gulvet mellom stolene, jeg får ikke sagt et ord, jeg bare lytter, og linjen mellom oss fylles av et tungt lag overdøvende susing, jeg forsøker å si noe, det går ikke, må gi opp og det kommer bare lyd, gurgling, og hun spør om jeg har det bra, om jeg klarer meg, hun spør om jeg har fått meg kjæreste, og jeg vil svare henne, jeg vil si at det går fint, ljuge.»

8016664322_9f9a0241db_c
«HVA JEG VIL? Jeg vil finnes, jeg vil bli funnet, hentet innerst inne i dette rommet, nå som jeg er så liten at jeg nesten ikke synes, nå når jeg endelig har falt sammen til drivved, når jeg ligger rolig på gulvet, livredd, når jeg ikke lenger finnes. Da vil jeg at du skal hente meg ut, at du skal sette meg foran høyttaleren, What now my love, stryke meg sakte over håret, slik man ville gjort med et barn, fortelle meg at det kommer til å gå bra, at alt kommer til å gå bra, at haver stiger langsomt, at vi alle er gode.»

5607848139_62164a680b_b
«NÅR DU ÅPNER ØYNENE, ligger jeg og ser på deg. Har gjort det i timevis. Jeg våkner alltid før deg, ligger og ser på deg helt til du våkner. Du liker det ikke, sier du. Jeg må, sier jeg, og slik går omtrent hver eneste av våre samtaler i vranglås. Du står vel opp, vanligvis gjør du det etter at pausen har blitt for lang til at det kan gjenoppstå en dialog.»

«NOTAT: DET ER FLERE SORTE HULL I FORTAUET. Folk ramler nedi, men det later til at ingen lar seg affisere, eller at det har blitt en vane. Frykten, av enorm styrke, som bygger seg opp fra et sted i underlivet, kommer ikke av redselen for selv å falle nedi, men for hva som vil hende den dagen hullene er fullstendig fulle av folk.»

6272848525_76641bbfed_b
«OM MAN SKULLE GÅ INN i seg selv, jeg mener: Virkelig, komme seg igjennom, om man skulle kunne gå gjennom et sår på overarmen, selvpenetrering, vel vitende, inn i seg selv uten å være ransakende, bare tilstedeværende, og hvordan det ville arte seg utenfra, om man en dag bare foldet seg sammen, krøp inn i seg selv, eventuelt også gjennom munnen, først med armene, siden skuldrene, ryggen, underlivet, bena, fullstendig introvert, den ypperste onani. Slik tenker jeg nå.»

«DU SKAL VÆRE SOM AUDREY, jeg vil at du skal være som Audrey Hepburn i Breakfast at Tiffany’s, jeg vil finne deg i bakgaten i storbyen, det skal regne og jeg vil finne deg slik, på leting etter katten din som du nettopp kastet fra deg, eller jeg vil være katten, holdes av deg slik, tett inntil deg, våt og kald, du finner meg inne mellom gamle trekasser, og selv om jeg er sint på deg, gir jeg deg dette bomullsmyke blikket som du er så svak for, slik at du bare må løfte meg opp, stryke meg over hodet med hånden din, si der var du, der var pusen min, og jeg skal bare være din da.»

3154080774_01268d7b4f_b
«BREV, ALDRI SENDT: Jeg ser deg ikke. Jeg kan ikke se deg. Den dagen du døde, den dagen du tok livet av deg. Den morgenen jeg fikk vite at du hadde blitt funnet på rommet ditt, hengende fra taket, stille, at du hadde hengt der i nesten to døgn, den dagen skrudde jeg ned tempoet. Den dagen ble det stille, og siden har jeg beveget meg saktere, nå bare rusler jeg gatelangs, og dette husker jeg som den første tanken idet jeg gikk ut fra leiligheten min i denne byen, idet jeg stod og ventet på bussen, og dagen var nydelig, selv om det hadde kommet snø i løpet av natten, jeg ble stående slik, nesten for lenge, med øynene oppover, og jeg tror jeg håpet jeg skulle få se noe av Deg, at Gud selv skulle vise seg da. Men jeg så ingenting. Jeg så Deg ikke. Det var bare blått. Det var helt stille, slik det også var på rommet ditt den morgenen, da du gjorde de siste forberedelsene, de siste detaljene, tenkte gjennom de siste tankene, jeg vet ikke, det som falt deg inn der og da, men det var stille, var det ikke? Og denne tanken, den fortsetter i meg, kommer til meg hver gang jeg er om bord i et fly: på en eller annen måte, jeg holder muligheten åpen for dette, at jeg skal kunne se deg løpe over fra den ene siden til den andre, over skyene, som om det gikk an, lett som ingenting, som om du nå har blitt så lett at det er mulig, og jeg tenker slik da, at du nå har muligheten til å bevege deg med denne farten, at du kan komme deg over kloden på få minutter, over skyene, over jorden, at dette er fordelen, men jeg ser deg ikke, og jeg flyr mye, jeg ser deg ikke, du er ikke her. Jeg beveger meg saktere nå. Det har blitt stille. Det har blitt helt stille. Og du er ikke glemt.»

– Noen tilfeldige utdrag fra den fine kortprosasamlingen «Herfra blir du bare eldre» av fineste Johan Harstad.