7027341273_648fbb9d73_b
Det er så mye jeg har lyst til å dele, men ordene sitter på en eller annen måte litt fast i tankene og i halsen og i fingrene.
Hver gang jeg deler noe personlig, enten det er skriftlig eller til et levende ansikt, sitter jeg alltid igjen med en følelse av å ha sagt for mye. Sagt for mye som i at jeg bare burde holdt det for meg selv i stedet.
At det hadde vært det tryggeste å gjøre. At nå har jeg gjort meg selv sårbar. At nå har jeg gitt et annet menneske mulighet til å dømme meg og mine innerste tanker og følelser. Si sin mening på dem og mitt liv. Min personlighet.
Jeg blir redd for at andre skal tenke at jeg er svak. Teit. Dum. Mindre verdt.
Jeg blir redd for at andre som kanskje ser på ting annerledes enn meg skal endre hele sitt syn på meg.
At én enkelt mening, tanke eller følelse skal resultere i at noen ser på meg på en helt annen måte enn tidligere.
At de vil basere hele sitt inntrykk av meg på denne éne tingen jeg bare burde holdt munn om.
Gjerne fra positivt til negativt. Nå har jeg ødelagt alt, tenker jeg.

At det kun er dette éne som skal telle.
At det kun er dette éne hele meg skal baseres på.
Jeg er redd for at noen skal se på meg med andre øyne.
Jeg er redd for at noen skal endre sine følelser i forhold til meg.
Og jeg er redd for å bli sett på med himlende øyne bare av å fortelle om at jeg er redd for det.

Jeg blir så uendelig sliten av og aldri få ut et eneste ord av det som kverner bak pannelappen.
Jeg føler meg svimlende kraftløs og hodet er så bedøvende tungt.
Halsen føles tørr og irritert av alle ordene som stopper opp der.
Ordene kan gjerne lure seg ut av hjertet mitt i forkledning av følelser.
Trenge seg inn i hjernen og tvinge seg selv til å bli tenkt, men videre kommer de ikke.
De stopper opp før leppene mine får skilt seg fra hverandre.
Før munnen min får gitt lyd fra seg.
De ligger bare like under huden og murrer.
Skriker. Bråker. Stikker. Kveler. Hyler. Forstyrrer.
Vokser seg stadig større og sterkere. Mer plagsom.
Lager sår i pusterøret og en kløende følelse i brystkassen.
En ubehagelig tomhet i hele kroppen og et verkende hjerte.
Et sukk. To sukk. Men ingen lettelse.

Det gjør vondt å holde alt inne.
Kun for sine egne tanker til å registrere.
Kun for sine egne ører til å høre på.
Kun for sine egne øyne til å se bokstavene av.
Kun for sin egen munn til å uttale ordene i låste rom.

Det har blitt litt vanskeligere å puste uanstrengt.
Det er som om luften lekker ut av meg som på en ballong med hundrevis av små hull i.

Jeg har alltid vært redd for å bli sett.
Jeg har alltid vært redd for å ta plass.
Si noe jeg ikke kan få usagt. Noe jeg ikke kan ta tilbake.
I dét ordene blir sagt høyt vil det være for sent.
Det er vanskelig å vite om det man sier blir lyttet til med empati eller sympati
eller kanskje ingen av delene. Om det blir tatt på alvor eller bagatellisert.
Om man blir lyttet til med omtanke i øynene eller himlende blikk.
Om man blir lyttet til med nysgjerrighet eller likegyldighet.
Man kan aldri kontrollere andres evne til å forstå det du forteller.
Man kan aldri kontrollere om andre ser ting for det de faktisk er for dég
eller noe de selv finner opp i sine egne hoder.
Man kan aldri helt vite hva andre baserer sine meninger rundt deg på.
Om de baserer det på fakta eller noe de har fått for seg.
Om de baserer det på det du sier eller noe andre sier.
Om de baserer det på kunnskap eller noe de har hørt ét eller annet sted én eller annen gang.
Om de baserer det på dét som stemmer overens med din egen virkelighet
eller noe som virker logisk for deres egne ulike erfaringer.
Om de baserer det på dét som er din sannhet og ditt liv eller sine egne fantasier.
Og det er litt skummelt når det gjelder de litt mer vanskelige og sårbare tingene i livet.

Det er ikke meningen å være stille, men jeg er bare så redd for hva du skal tenke eller tro.