I natt lytter jeg til avslappende musikk og tenker minst tusen tanker.
Jeg tenker på hvor stor verden er. På at jeg ikke burde la andre mennesker få bestemme hvordan jeg skal føle meg. Om jeg bare er et naivt menneske som prøver å lete etter det gode i absolutt alt. På hvor min plass her i verden er.
Jeg tenker på hvor mange oppsparte tårer det egentlig eksisterer i kjertlene innunder øyelokkene mine. At den rareste følelsen jeg har kjent på er følelsen av et dødt menneskes kalde hud mot min egen. En hud som en gang var varm.
Jeg tenker på at følelser ikke er farlig, men at de likevel kan være helt jævlig. At jeg ofte har villet sove fordi at det gjorde for vondt å være våken. At jeg alltid har et smil om munnen uansett hvor fort hjertet mitt løper.
Jeg tenker på de tusen tankene alle menneskene jeg kjenner bærer med seg i løpet av en hel dag. At jeg aldri vil få vite mer enn kanskje bare én prosent av dem. At det er så mye vi tenker og føler kun for oss selv i det stille.
Jeg tenker på at mennesker automatisk tenker samtidig som de snakker med meg. På at jeg aldri vil få vite eksakt hva andre mennesker egentlig tenker om meg når jeg deler en mening eller en følelse. At det er så mye vi tenker på samtidig som vi fører en samtale med noen. Så mye som foregår inni hodene våre uten at vi uttrykker det.
Jeg tenker på hvor mange hjerteslag det til sammen er som vandrer ved siden av hverandre og rundt hverandre i sentrum en lørdags formiddag. Alle med et liv og en bevissthet. Tanker og følelser. Opplevelser og inntrykk. Familie og venner.
Jeg tenker på at mai er de japanske kirsebærtrærnes måned. At jeg gleder meg som et barn til de blomstrer for fullt og gjør sentrum og gatene i nabolaget mitt rosa og eventyrlig. At de er noe av det vakreste i hele verden.
Jeg tenker at det er på tide å ta opp igjen tapte interesser. Jeg vil fotografere. Jeg vil skrive. Jeg vil tegne. Jeg vil alt.

Jeg tenker på at jeg har hatt fire år med høst i hodet, og at hjernen min endelig føler seg klar for sommeren som kommer.