4496495156_8f9868bd35_b (1)
“Ikke gråt, min venn.

Ikke gråt. For tårene dine er vene, blanke krystaller i sjelens regnbue som englene ser opp mot når regnet har gitt seg. Snart vil solen bryte frem gjennom skylaget og spre strålene sine over trekronene. Snart vil alt det som var for alltid forsvinne i skyggene. Snart vil alt bli bra igjen; Snart vil håpet omslutte hjertet ditt og fylle det med varme.

Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
For jeg vet hvordan du har det. Når vi lever i hverdagen er vi i grunnen så usikre innerst inne. Vi er så redde for å dumme oss ut; Det er så mye vi gjerne skulle ha sagt, men som vi aldri sier fordi vi er så redde for at andre ikke skal forstå og gjøre narr av følelsene våre. Vi er så redde for at andre skal baksnakke og dømme oss; Vi føler at verden er så overfladisk at vi ikke tør å si noe annet enn de tomme frasene vi har sagt tusen ganger før. Hvis vi hadde kunnet skulle vi gjerne vært ærlige og vist andre hva vi egentlig føler. Vi skulle så gjerne ha satt ord på tankene våre uten at noen kunne håne oss og såre åpenheten vår. Til slutt sitter vi der mutters alene med tårene våre. Vi gråter ikke fordi vi vil det, men fordi vi føler at vi ikke har noe annet valg; Vi tør ikke å åpne vinduet og rope så høyt vi bare kan: Forstå meg.
Vær så snill og prøv å forstå meg.

Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
For her er du trygg; Her er det ingen som ser ned på følelsene dine. Når du nå leser dette er du fri til å gjøre det du har lyst til. Du er fri til å la natten løfte tankene dine og la dem sveve i vinden. Her opphører tiden og evigheten begynner. Disse ordene er en sfære fylt av stillhet og håp; Lik sju små, brune bamser som samler seg utenfor vinduet ditt i månelyset, og sammen synger de i kor: Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.

Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
For du er så vakker der du sitter. Du er så vakker når du tørker tårene dine; Du er så vakker når øyelokkene sakte lukker seg og sinnets rosenstein gjenspeiles i disse ordene. En gang, for lenge, lenge siden skinte en stjerneglorie i eonets rike: Like mild og strålende som stjernene som fyller nattehimmelen en fredelig høstnatt. Hadde du sett lyset den fylte mørket med hadde du kanskje følt at den var så yndig at du fikk lyst til å ta den i hånden og gjemme den i hjertet ditt. Så, en dag, eksploderte stjernene, og edelglansen de var laget av spredde seg i en ufattelig undergjørende tåke av stjernestøv. I denne tåken ble først solen til. Siden ble jorden født. Og mange, mange år etterpå så en liten baby dagens lys; Det var deg. Men selv om de storslåtte stjernene ikke er der lenger er jorden vi bor på dannet av støvet de etterlot seg, og hvert minste atom i kroppene våre var en gang, for lenge siden, en bitteliten del av disse underbare og praktfulle stjernene som lyste opp en mørk himmelhvelving. Derfor er du vakrere enn noen er i stand til å forestille seg, for hele kroppen din er et speilbilde av stjernene du ser i natten. Tårene dine er laget av stjernestøv og sjelen din er fylt av den samme lengselen som er å finne på uendelighetens terskel. I hele universet finnes det ingen annen som deg; Du er så enestående.
Du er så vakker.

Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
Jeg vet hvor vondt du må ha det nå. Jeg vet hvor vondt det er å se seg selv i speilet og føle at man ikke strekker til fordi at andre ikke forstår og prøver å skjule usikkerheten sin bak falske, overfladiske masker og kommer med dumme kommentarer. De tenker ikke på den glemte stjernen og stjernestøvet tårene dine er laget av. De tenker ikke på skjønnheten som fyller livsblusset i kroppen din. De sier det fordi de ikke vet bedre; De kjenner ikke til hemmelighetene i hjertet ditt. De har aldri følt gleden som blir til i tankene dine når du drømmer eller blir forelsket. De er selv redde for å åpne døren til følelsene sine i fullt dagslys og forsøker å dekke over dette ved å legge vekt på tomme ting som blir meningsløse i forhold til stjernehimmelens høymod eller ei trist jentes såre tårer. Vær så snill, ikke hør på dem. Ikke bry deg om den tåpelige dømmingen av andre menneskers speilbilde; Ikke bry deg om de ydmykende flirene som kommer til syne når man har sagt noe oppriktig og vist frem de innerste, forsvarsløse krokene i hjertet sitt: Ikke bry deg om alt det ytre folk legger vekt på fordi de er så feige at de ikke tør å blottstille sjelen sin.
Hvorfor skjønner de ikke hvor mye følelsene og tårene dine er verdt?

Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
For hadde stjernene kunnet synge hadde de nynnet disse ordene. Hadde blomstene kunnet snakke hadde de fortalt deg det samme. Og hadde solstrålene som kommer gjennom vinduet en lun sommermorgen hatt en stemme hadde også de hvisket: Ikke gråt, min venn. Ikke gråt. Lik de sju små, brune bamsene som ville samle seg utenfor vinduet ditt en stjerneklar natt og sammen sunget i kor: Ikke gråt, min venn. Ikke gråt. Lik en liten engel som stryker håret ditt med den vesle hånden sin når du er lei deg og synger en lydløs sang for deg: Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.

Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
Snart vil morgenduggen dekke blomstene på marken. Snart vil solskinnet omfavne deg og tørke tårene på kinnet ditt. Snart vil fuglene synge i trærne. Snart vil lyshavet folde hendene sine ut og fylle naturen med livets musikk; Snart vil smerten din være over. Snart er det morgen. Snart vil alt det som var bare være et vagt minne fra fortiden som langsomt vil blekne hen etter hvert som tiden går. Snart vil livsgledens smil banke på døren din og ha med seg en krans av hvite liljer; Snart er det en ny dag i livet ditt fylt av håp og undring; Skjønnhet og liv; Ta vare på denne dagen og ikke vær redd; Ikke vær redd for å gå den i møte.

Så ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
Vær så snill.
Ikke gråt.”

– En tekst jeg synes var så utrolig vakkert skrevet at jeg bare måtte dele den videre. Funnet her