Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv






Arkiv for kategorien 'Om bøker'

8441318609_031a984625_c
«DETTE ØNSKET OM Å BLI HUSKET, denne trangen til å unngå å opphøre, allerede som barn må det ha vært til stede, tenker jeg.»

«EVENTYR: At du står stille slik, en kveld i en høyblokk i et land, lener deg ut vinduet da du med ett faller ut i snøværet, i luft, men du treffer aldri bakken, faller gjennom både epleskallskorpe og mantel – opp fra jorden i et annet land og suges opp mot et vindu, kravler inn i høyblokken, blir boende der.»

6078139637_7d54849640_b
«LOVE ME TWO TIMES, BABY mens jeg knuser koppene og kaster lp-ene ut vinduet mens ropene dine ikke treffer meg men fragmenteres og setter seg i veggene og overdøves av glass av plast av stål av rør som splintres når jeg sparker tv-apparatet ned fra benken og løper mot deg mot døren med knasende tenner og knyttede hender og du roter til håret mitt og sier at jeg av og til er så liten at du kunne ha gjemt meg i lommen og spasert av gårde, vet du det?»

«SEN AUGUST MED LETT REGN, jeg er våt i nakken og vi står på bybroa og drikker øl for første gang, ulovlig og viktig, kompisene mine ser på meg, om jeg kjenner noe, ikke ennå, sier jeg, snart, snart må det komme, vi skal bli voksne, se hvor virkelig virkeligheten er, kapre oss jenter skal vi, pule, opprøret har ingen grenser, kompisene mine har hettegensere med bandnavn på, vi elsker det bandet, jeg har aldri hørt dem og bare jeg vet det, at jeg egentlig ikke er en del av dette, men ingen skal få vite det, jeg vil bare få lov til å være stor, overraske oss selv. Vi kaster ølflaskene i sjøen og trekker opp nye, det begynner å slå inn, broen begynner å svaie, jeg blir varm i nakken, kompisene mine trekker seg nærmere, vi beveger oss som krypdyr, tviholder på likevekten og jeg er så redd, det bygger seg opp, jeg er i et sensommers pariserhjul, ute fra origo, føttene mine står plantet mens resten roterer, det er sakte film, snur meg etter kameraene, blinking fra blitz, uvær, Stavanger, det brenner i hodet og jeg beveger meg mot relingen på broen. Hva faen holder du på med? fra et eller annet sted langt borte.»

6087152848_123e30384b_b
«INNRØMMELSE, UNGDOMSMINNE. Jeg er bad boy, jeg tjuvlytter til folks drømmer, jeg tjuvkobler tiden og ljuger for kalenderen. Jeg jukser meg tørrskodd gjennom regnet, setter opp «bading forbudt»-skilt på stranden, drar ned igjen om kvelden, alene, setter meg på svaberget, ytterst der. Nå er jeg lykkelig.»

«DEN FØRSTE VIRKELIGE FORELSKELSEN ER SLIK: Jevnaldrende, du kommer om natten, ravende blindfull og søkkvåt femtenåring uten ord, du står og drypper vann i gangen min, inn i stuen med håret sort og hengende rett ned, øynene igjen, du sovner i fosterstilling på sofaen. Jeg blir sittende oppe og se på deg, leser Guinness rekordbok fra -84 og ser på deg, må se på deg, vil ha deg slik, pusete, som om du blir mindre og mindre under teppet, og ingen vil finne deg igjen, så liten har du blitt, men heller ikke da kan jeg nå deg, jeg er for stor, med klumpete, kraftige never, det er ikke som på tv – musikken mangler – men det er sant som de sier: søvnen gjør deg vakrere.»

5444560925_d2e5c47d40_b
«IT DON’T MEAN A THING IF IT AIN’T GOT THAT SWING, og ikke sett deg på lenge, det er to måneder siden jeg snakke med deg sist, hjemme hos deg i Amsterdam, eller det var på en overbefolket telefonlinje fra en av de ramponerte telefonkioskene her hjemme, vi ble ikke helt enige, vi var slemme med hverandre, jeg sa jeg aldri skulle komme tilbake, at du var det jævligste mennesket jeg noen gang hadde møtt, at du kunne vente deg en overraskelse hvis du fortsatte å oppføre deg slik, jeg bare snakket, ordstrøm, du vet, med den følelsen, som når du visste du hadde gjort noe galt i fjerde klasse, men ville ikke snakke om det, ikke stå til pinlig ansvar, når du istedenfor bare ventet, med fåret ulykkelig uttrykk, til frøken ble trist eller lei av det hele og klemte deg inntil seg med de store armene som alltid luktet Nivea.»

«EN ELLER ANNEN DAG I MARS og det er mor som ringer for å høre hvordan det går, om det er noe jeg trenger, er jeg ensom?, som om det var en sykdom, smittsomt, og ordene hennes er famlende, de vakler og faller på gulvet mellom stolene, jeg får ikke sagt et ord, jeg bare lytter, og linjen mellom oss fylles av et tungt lag overdøvende susing, jeg forsøker å si noe, det går ikke, må gi opp og det kommer bare lyd, gurgling, og hun spør om jeg har det bra, om jeg klarer meg, hun spør om jeg har fått meg kjæreste, og jeg vil svare henne, jeg vil si at det går fint, ljuge.»

8016664322_9f9a0241db_c
«HVA JEG VIL? Jeg vil finnes, jeg vil bli funnet, hentet innerst inne i dette rommet, nå som jeg er så liten at jeg nesten ikke synes, nå når jeg endelig har falt sammen til drivved, når jeg ligger rolig på gulvet, livredd, når jeg ikke lenger finnes. Da vil jeg at du skal hente meg ut, at du skal sette meg foran høyttaleren, What now my love, stryke meg sakte over håret, slik man ville gjort med et barn, fortelle meg at det kommer til å gå bra, at alt kommer til å gå bra, at haver stiger langsomt, at vi alle er gode.»

5607848139_62164a680b_b
«NÅR DU ÅPNER ØYNENE, ligger jeg og ser på deg. Har gjort det i timevis. Jeg våkner alltid før deg, ligger og ser på deg helt til du våkner. Du liker det ikke, sier du. Jeg må, sier jeg, og slik går omtrent hver eneste av våre samtaler i vranglås. Du står vel opp, vanligvis gjør du det etter at pausen har blitt for lang til at det kan gjenoppstå en dialog.»

«NOTAT: DET ER FLERE SORTE HULL I FORTAUET. Folk ramler nedi, men det later til at ingen lar seg affisere, eller at det har blitt en vane. Frykten, av enorm styrke, som bygger seg opp fra et sted i underlivet, kommer ikke av redselen for selv å falle nedi, men for hva som vil hende den dagen hullene er fullstendig fulle av folk.»

6272848525_76641bbfed_b
«OM MAN SKULLE GÅ INN i seg selv, jeg mener: Virkelig, komme seg igjennom, om man skulle kunne gå gjennom et sår på overarmen, selvpenetrering, vel vitende, inn i seg selv uten å være ransakende, bare tilstedeværende, og hvordan det ville arte seg utenfra, om man en dag bare foldet seg sammen, krøp inn i seg selv, eventuelt også gjennom munnen, først med armene, siden skuldrene, ryggen, underlivet, bena, fullstendig introvert, den ypperste onani. Slik tenker jeg nå.»

«DU SKAL VÆRE SOM AUDREY, jeg vil at du skal være som Audrey Hepburn i Breakfast at Tiffany’s, jeg vil finne deg i bakgaten i storbyen, det skal regne og jeg vil finne deg slik, på leting etter katten din som du nettopp kastet fra deg, eller jeg vil være katten, holdes av deg slik, tett inntil deg, våt og kald, du finner meg inne mellom gamle trekasser, og selv om jeg er sint på deg, gir jeg deg dette bomullsmyke blikket som du er så svak for, slik at du bare må løfte meg opp, stryke meg over hodet med hånden din, si der var du, der var pusen min, og jeg skal bare være din da.»

3154080774_01268d7b4f_b
«BREV, ALDRI SENDT: Jeg ser deg ikke. Jeg kan ikke se deg. Den dagen du døde, den dagen du tok livet av deg. Den morgenen jeg fikk vite at du hadde blitt funnet på rommet ditt, hengende fra taket, stille, at du hadde hengt der i nesten to døgn, den dagen skrudde jeg ned tempoet. Den dagen ble det stille, og siden har jeg beveget meg saktere, nå bare rusler jeg gatelangs, og dette husker jeg som den første tanken idet jeg gikk ut fra leiligheten min i denne byen, idet jeg stod og ventet på bussen, og dagen var nydelig, selv om det hadde kommet snø i løpet av natten, jeg ble stående slik, nesten for lenge, med øynene oppover, og jeg tror jeg håpet jeg skulle få se noe av Deg, at Gud selv skulle vise seg da. Men jeg så ingenting. Jeg så Deg ikke. Det var bare blått. Det var helt stille, slik det også var på rommet ditt den morgenen, da du gjorde de siste forberedelsene, de siste detaljene, tenkte gjennom de siste tankene, jeg vet ikke, det som falt deg inn der og da, men det var stille, var det ikke? Og denne tanken, den fortsetter i meg, kommer til meg hver gang jeg er om bord i et fly: på en eller annen måte, jeg holder muligheten åpen for dette, at jeg skal kunne se deg løpe over fra den ene siden til den andre, over skyene, som om det gikk an, lett som ingenting, som om du nå har blitt så lett at det er mulig, og jeg tenker slik da, at du nå har muligheten til å bevege deg med denne farten, at du kan komme deg over kloden på få minutter, over skyene, over jorden, at dette er fordelen, men jeg ser deg ikke, og jeg flyr mye, jeg ser deg ikke, du er ikke her. Jeg beveger meg saktere nå. Det har blitt stille. Det har blitt helt stille. Og du er ikke glemt.»

– Noen tilfeldige utdrag fra den fine kortprosasamlingen «Herfra blir du bare eldre» av fineste Johan Harstad.

8408126675_8f9297a8a9_c
Jeg har sagt det før, men jeg blir pent nødt til å si det igjen; “Du er ikke død før jeg slutter å elske deg” av Didrik Morits Hallstrøm er én av de beste kjærlighetsromanene jeg har lest hittil i år. Den handler om å ha alt og ingenting på en og samme tid, om paralyserte haier, om kunst, om tomme svømmebasseng, om brennmerker, men mest av alt; Om Iben og Daniel som er så fryktelig glad i hverandre. Det er bare et problem, og det er at Iben er død. Vi får følge historien deres i fortid og nåtid som flettes sammen når Daniel skal prøve å leve videre i en by han egentlig hadde forlatt. Det er en stund siden jeg leste den for første gang, men likevel tar jeg meg selv i å tenke på den titt og ofte. Det er selvfølgelig umulig å gi et like godt inntrykk av boken i et innlegg som dette hvor jeg bare har slått opp på helt tilfeldige sider og vist til avsnitt jeg liker fra akkurat disse sidene, for det er jo helheten som gjør at den er så enormt bra. Stemningen jeg ble dratt inn i og følelsene den skapte i meg mens jeg leste er det få bøker som har klart tidligere, og det er en sånn type bok man kan komme til å tenke litt på i ettertid. Jeg merket at jeg fort begynte å savne og lese om Iben og Dainel, og for min del kunne boken bare ha fortsatt og fortsatt. Den er himla bra skrevet, og miljøskildringene får meg til å føle at jeg faktisk er tilstede selv. Den er fylt med en god blanding av små, fine øyeblikk som får en til å smile, samt triste, smertefulle øyeblikk som skaper hjertevondt. Nei, jeg vet ikke hva annet jeg skal si enn les den. Virkelig.

8666905217_870a4648bb_c

«Jeg ser på vinduet ditt. Tenker at du er der inne. Mellom syltetøyglass fulle av pensler og akrylmaling i stive hauger, spredd utover avrevne avissider. Du hører på den pianolåta fra den gamle filmen. Amélie fra Montmartre. De lyse tonene halter av gårde. De mørke tar tak og hjelper til. Alle jenter liker den filmen. Det overrasker meg at du også liker den. Du liker ikke ting som alle andre liker. Noen må ta telefonen som ringer. Noen må kjøpe middag. Det er så mye vi bør gjøre. Jeg sier ingenting. Ikke du heller. Lårene dine er kjølige mot øret mitt. Det er så deilig å bli kilt på ryggen. Det venstre kneet ditt er delt i to av et tynt og hvitt arr. Prikker fra stingene ligger på hver sin side av den gjengrodde sårkanten. Det finnes bedre måter å knuse vinduer på enn å sparke.»

8409219856_23ca5f8c71_c
«Vi kan kjøpe dårlig kaffe på 7-Eleven. Leie en DVD hvor handlingen ikke foregår under vann. Jeg kan blåse i hendene dine. Vi kan se på snøen. Jeg kan slutte å bite negler. Jeg kan gjøre alt du vil. Alt du vil, i den rekkefølgen du har lyst til at det skal skje i og alt kan være som det var. Jeg skal ikke gå noen steder. Jeg skal være her og jeg skal aldri gå. Selv om aldri er et stort ord og elsker er enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min. Se ned på det lyse, åpne ansiktet ditt. Dra håret ditt bakover. Kysse deg der hvor nesa di blir til panne. Og du skal si at jeg må passe på så du ikke blåser bort. Og jeg skal legge meg tungt oppå deg og si at det er umulig for deg å blåse bort nå.»

«Alt det grønne i skogen rundt meg svir i øynene. Trekronene stanger mot hverandre. Det er altfor mange trær som vil vokse samtidig. Under bakken, under farfar og meg, koker det av larver, meitemarker, spirer, knopper og røtter. Og overalt er det støv. Støv fra skogen. Levende og kløende. Støv fra støvsugerposer. Tørt og stikkende. Støv fra eksploderte airbags. Tykt og innestengt. Støv fra ovner de brenner døde jenter i. Lett og nesten usynlig. Støv langs kanten av bankkortet mitt. Skarpt og krystallisert.»

8411597968_20857e6d12_c
«Tiden forsvinner. To speil blir vendt mot hverandre. Et glass med honning blir snudd på hodet. Jeg ligger på stuegulvet til Roar i to tusen evigheter. Du forteller historier jeg ikke har hørt før. De hopper i tid. Vrir seg inn i hverandre. Gjentar seg selv med små variasjoner. Hypnotiserer meg. Stemmen din er fin som kattunger og klinkekuler over tregulv. Hendene til farfar.»

«En hai blir tegnet på en vegg. Sola gløder på himmelen. Trikkeskinnene utvider seg. Vogner sporer av. Kiosker blir tomme for vann. En passer punkterer huden mellom tommelen og pekefingeren. Junkier sover i parkene med hundene sine mellom seg. Duene henger i lufta. Hendene dine finner mine. Under meg roterer et skateboard. Et svaberg får brennmerker. En ring blir kjøpt. Et kyss blir flere. Ribbein blir pressa mot ribbein. Biler brenner. Munker brenner. Skoger brenner. Still to speil mot hverandre. Pust meg i øyene. Hent meg i en åker. Dytt meg i ryggen. Putt tyggegummi i håret til den nest peneste jenta. Slå før den andre. Løp sist og saktest. Knekk en lightstick og hell den selvlysende væsken utover armene. Knus et glass og  tråkk på det etterpå. Få hvit hud. Ha tørre lepper. Det skal ikke mye til før et kragebein knekker. Se på meg. Stryk Bror i nakken. Det er ikke hans skyld. Noen burde si det høyt. Du får ikke sove. Jeg står utenfor baderomsdøren din og hører deg prate med deg selv. Henter et glass. Setter det mot døren. Du sier at det ikke er din skyld. Du gråter og sier at du skal skjerpe deg. Ta deg sammen. Fikse alt.»

8614910197_e79e1350e0_c
«Lag på lag med stoff. Knapper, frakker og smykker. Paraplyer mellom beina. Høyt tak. Steinvegger. Smale vinduer i blått glass. Duskregnet utenfor. Jenter som gråter stille, mens de sender tekstmeldinger fra mobilene sine. Nedbitte negler. Si farvel til et altfor kort liv. Si at du er glad og inkluderende. Si at du fargela verden og inviterte alle med inn. Spill låten din gjennom elendige høyttalere som egentlig er forbeholdt mikrofonstemmer. La det være The Pixies. La det være knullelåta di. Male-låta di. Iben & Daniel-låta di. Hør dem hoste. Hør dem kremte. Se dem klø seg i bakhodene. Hør noen skru av låten når det fortsatt er et minutt igjen. Vrir den lavere og lavere, helt til den liksom er over. Hør ekkoet henge igjen når alt annet tar slutt.»

«Jeg ser deg overalt. Oslo er et lite sted. Du venter på grønn mann bak en passerende trikk i Storgata. Står foran reolen på Platekompaniet som er merket utenlandske filmer med 101 Reykjavik i hånden. Du smiler i bakgårder til klubber. Drar håret bak ørene og kikker ned på nye sko du hele tiden kjøper eller bort på venninner jeg ikke visste du hadde. Du er nesten aldri sammen med Simen. Han dukker bare opp i kulissene. Sitter i det dunkle lyset i baksetet til en taxi når byen stenger.»

6575313421_7f52ac1db5_b
«Du tenker på hvor fort man forandrer seg når man slutter å se hverandre. Du tenker på brennmerker. Du tenker at jeg fortsatt vil ha deg. At jeg alltid vil ha deg. Du drar gardinene enda noen centimeter fra hverandre. For å vise meg at jeg ikke tar feil. At det ikke er vinden sin skyld at gardinene beveger seg. Men jeg vet det allerede, Iben. Jeg er mer inni hodet ditt enn jeg er i mitt eget. Jeg hører Simen puste i sengen bak deg. Jeg kjenner det kjølige gulvet under deg. Varmedraget mot panna di fra sommernatten jeg nettopp har syklet gjennom. Kroppen din er hvit mot det mørke rommet. Du har blitt tynnere. Ribbeina presser gjennom huden.»

«Det går bra. En natt kan du smile. En natt kan du rekke tunge. En annen kan du gråte. En natt viser du frem puppene dine. En natt forsvinner du i mørket og kommer tilbake med et maleri som du holder ut av vinduet. En natt har det vært tredveårslag på utestedet jeg jobber. Jeg tar med en heliumsballong. Knyter en røyk i tråden under. Lar den seile opp til deg. Du lener deg fnisende ut av vinduet. Strekker deg etter den glorete ballongen som rykkvis stiger oppover. Du får ikke tak i den.»

6635273759_e7b89b634f_b4441911333_f6aa5120d7_b5778506566_08e55eb3a9_b

«Tenk deg at du må skade deg selv.

4805349242_1c4fd8652a_b

Tenk deg at du setter barberhøvelen eller barberbladet over det myke, rosa, tannkjøttet, og at du barberer det av med kraftige bevegelser. Gjør det vondt å tenke på det? Tenk deg at du trekker kanten av et papirark over øyelokket. Det gjør vondt, ikke sant? Bare ved tanken? Innbill deg at du biter hardt i en ujevn binders av stål, drar den over tennene, sliter bort emaljen slik at metallet risler over nervene i tennene. Det gjør vondt.

6712502387_45a9a74fd8_b8096232809_9a723e6e64_c

Klarer du å tenke slik? At du skader deg selv? Prøv.

6931382713_8ac9d0fba4_b
Prøv å tenke at du trekker ned undertøyet ditt, at du løfter den ene testikkelen din, den venstre, ut av undertøyet, at du stiller deg ved bordet her, legger den forsiktig nedpå. Og at du løfter hammeren, slår til. Av. All. Makt.

Slik føles det.» – Johan Harstad, Ambulanse