Noen bilder tatt med iPhone 4 fra brukeren min på Instagram. Jeg har hatt Instagram en god stund nå, men uten å ha vært spesielt aktiv der – helt frem til nå, da. Oppdaterer som oftest hver dag, men av og til kan det bli litt sjeldnere. Hvis noen har lyst til å følge meg så kaller jeg meg “camdid”, slik som de fleste andre steder. Hva heter du på Instagram? Er stadig på utkikk etter inspirasjon.

“Hvem er jeg?” - et stort spørsmål jeg har stilt meg selv i det siste. Først vil jeg si at jeg i stor grad er en eventyrlysten og drømmende person, og at “wanderlust” er et ord som beskriver meg godt: “Wanderlust is a strong desire for or impulse to wander or travel and explore the world” – og ja, der har du meg. Jeg drømmer om å oppleve den store, vakre verdenen vi lever i, om å se så mye som mulig i løpet av livet, og om å besøke steder som Afrika, New Zealand, Australia, USA, India, Kina, Japan, Thailand, Egypt, Frankrike og Libanon. Om å svømme med delfiner, fly i luftballong over elefanter, dra på Safari og speide etter løver, giraffer og andre eksotiske dyr, dykke i korallrev som kan sees fra verdensrommet, dusje i brusende fosser, fly over storbyer i helikopter og å oppleve store karneval.

Samtidig som jeg er den eventyrlystne drømmeren, er jeg også veldig opptatt av å utvide min kunnskap. Kunnskap innenfor fagfelt som interesserer meg, slik som psykologi, kriminologi, juss, radiografi, astronomi, journalistikk, musikkproduksjon, fotografi og audiografi. Jeg har et sterkt ønske om å starte på en utdanning jeg virkelig brenner helhjertet for, og som senere vil gi meg en jobb som jeg kommer til å stortrives i. Jeg vil gjøre en forskjell, liten eller stor, og om det så kun er for et enkelt menneske så betyr det faktisk alt for meg. Jeg er veldig empatisk, positiv, omtenksom, lattermild, sympatisk, kjærlig og til å stole på. Jeg har evnen til å finne store gleder i små ting, og jeg synes det er viktig å ha et hjerte overfor hvert og et menneske man møter på her i livet. Jeg er flink til å engasjere meg i andres liv, og til å se det beste i alt og alle. Jeg er flink til å reflektere over egne erfaringer og opplevelser, og personlig utvikling står svært sentralt i mitt liv. Jeg har vanskelig for å slippe andre mennesker helt inn på meg, og for å stole fullt og helt på andre enn meg selv. Jeg får ofte dårlig samvittighet for alt og ingenting, og er ekstremt ubesluttsom – jeg kan ha lyst til å gjøre det i det ene øyeblikket, og noe helt annet i det neste. Jeg overanalyserer ofte personer og situasjoner litt for mye, og har enormt store problemer med å si ordet “nei”. Av og til kan jeg snakke før jeg får tenkt meg skikkelig om, og gir relativt altfor mange sjanser til de som viser å skuffe meg gang på gang.

Jeg fascineres av mye, men aller mest av universet. Jeg kan ofte bruke flere timer på å lese om verdensrommet og se på bilder av galakser, stjerner, planeter og alt som er. Skulle gjerne hatt et teleskop, altså. Jeg er et typisk filosofisk menneske som stiller spørsmål ved absolutt alt, og som elsker å analysere både meg selv og andre. Musikk er min største lidenskap, og jeg kunne med hånden på hjertet levd et lykkelig liv bare ved å få dra rundt på konserter med artister jeg elsker i ulike land. Før, på og etter en konsert føler jeg en så komplett form for lykke som det kun er forelskelse, kjærlighet, familie og skikkelig gode venner som kan gi meg ellers.

Noe av det fineste jeg vet er å lese fine bøker, leve meg skikkelig inn i filmer, tv-serier og fiksjonelle karakterer i tillegg til å reise til nye steder. Ellers liker jeg dype samtaler, vin, stjerneskudd, bergkrystaller, nattehimmelen, fyrverkeri, sjøhester, blomster, hus i pastellfarger, nordlys, enhjørninger, jordbær, verdenskart, regnbuen, vakre bygninger og lysekroner. Jeg liker ikke urettferdighet, mennesker med mangel på empati og forståelse overfor andre, dårlige venner samt tanken på jeg en dag skal dø fra denne vakre verdenen. Jeg tror på at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi mennesker kan sette ord på, men hva – det vet jeg ikke. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne tro på noe konkret, slik som en religion, men det er så mye med religion jeg stiller spørsmål ved og som gjør at jeg ikke klarer å tro. Jeg tror derimot på at alt skjer for en grunn, og at det er viktig å ha tro på seg selv – “Hvis du ikke tror på deg selv, hvorfor skal andre gjøre det?”.

I forhold til andre mennesker har jeg to svært ulike sider – den ene er veldig utadvendt, har alltid noe på hjertet og elsker å sosialisere seg, mens den andre kan være litt stille, lyttende i stedet for pratsom, tilbakeholden og enkelte ganger litt forsiktig og sjenert. Jeg trives godt i familie og venners selskap, men jeg trives også ganske godt i eget selskap. Med venner liker jeg å le til tårene triller, synge for full hals til gamle slagere fra 90-tallet, sitte på terrassen til langt på natt med stearinlys, vin, pledd og samtaler i det uendelige. Samtaler om alt og ingenting, men også samtaler som stikker litt dypere – du vet de samtalene som ikke omhandler overfladiske ting, men heller drømmer, verdensproblemer og tanker man ikke deler med hvem som helst. Ellers er jeg veldig glad i intern humor, kommunikasjon kun ved hjelp av lyder og blikk, å fullføre hverandres setninger og å tenke på det eksakt samme på eksakt samme tidspunkt. Det er like “wow” hver gang.

Fortell meg gjerne litt om deg selv. Hvem er du? Hva drømmer du om? Hva brenner du for? Hva fascineres du av? Hva er din største lidenskap? Hvordan er du som person? Du kan egentlig fortelle meg hva som helst – du velger. Gøy for meg å lese, og bli litt “kjent” med dere også.

Today’s my birthday!! 21 år, dere. I følge meg selv som 12-åring skulle jeg hatt en datter nå, for jeg gikk i flere år og trodde at 21 var den perfekte alder til å få barn. Jeg tenkte at da, da var man voksen og i tillegg begynt å bli litt gammel. I tillegg hadde jeg lyst til å bli en ung mamma, slik at jeg og datteren min kunne bli gode venninner. Vel, jeg er ganske så glad for at det ikke er tilfellet den dag i dag, og at jeg har helt andre tanker enn den gang. Og i stedet for å tenke at jeg begynner å bli gammel og at årene går så enormt fort, skal jeg heller tenke over dette fine sitatet som jeg fant:

“And in the end, it’s not the years in your life that count. It’s the life in your years.”

So true! Og 21 år er jo faktisk ikke gammelt – det bare føles litt sånn. Gleder meg til masse kake og familiekos, ettersom jeg ikke skal ha en felles feiring med venner på selve dagen i år. Mine kjære venner er nemlig spredt ut over flere byer, til og med land, så det kunne blitt litt vanskelig. Jeg skal i stedet feire litt her og litt der, så da blir det jo egentlig flere feiringer, noe jeg synes er ganske fint.

Bursdager er alltid så fin uansett, de.

På torsdag fyller jeg 21 år, og herregud så gammel jeg føler at jeg blir. Får nesten litt angst, jeg. Føler ikke jeg har fått gjort så mye som jeg gjerne skulle ønske at jeg hadde fått gjort på mine 21 år, men samtidig så har jeg jo fått gjort og opplevd mye likevel når jeg tenker meg godt om. Det får meg også til å tenke litt på hvor fort årene faktisk går. Det er jo ikke lenge siden jeg fylte 16? Nærmer meg sikkert 30 før jeg vet ordet av det.

Jeg husker da jeg var liten jente og alltid tenkte at 21 år var den perfekter alder til å få barn. Jeg har én ting å si til det: Hahaha. Kunne seriøst aldri forestilt meg selv med et barn nå. Ja, de er søte, men på nåværende tidspunkt i livet – aldri. Egentlig ikke på mange, mange år. Jeg liker å være fri og ha muligheten til å gjøre akkurat som jeg vil, når jeg vil. Og det er ikke noe jeg har lyst til å gi fra meg med det første, for det blir jo helt sikkert nok av tid til barn senere i livet.

Til forskjell fra tidligere år ønsker jeg meg egentlig ingenting i år. Ikke i form av materialistiske saker, i hvert fall. Det eneste jeg ønsker meg er at tomheten jeg har følt litt på i det siste snart skal gå bort, og at de rundt meg skal si at alt kommer til å gå bra.

Det er det eneste jeg ønsker meg akkurat nå.

Det er en sånn dag i dag. En sånn dag hvor jeg ikke klarer å sette ord på noe som helst. Verken følelser jeg har i kroppen, eller tanker jeg har i hodet. Ja, det er den dagen i dag. Jeg føler meg på en måte helt tom innvendig, selv om jeg samtidig er alt annet enn tom. Jeg er full av alle mulige tanker og følelser som går på kryss og tvers av hverandre, problemet er bare det at jeg føler og tenker for mye til at jeg klarer å sette ord på noe av det. For hvor skal jeg starte? Og når skal det ta slutt?

Det er en sånn dag i dag. En sånn dag hvor alt ser mørkt og trist ut, uansett hva jeg gjør. Hvor jeg tenker på alt jeg gjerne skulle gjort annerledes i fortiden, på hva jeg vil i fremtiden, på hvorfor ting er som de er, på hvor rar verden er, på hvor urettferdig livet er, på hvor lei jeg er av livet i Norge. Hvor jeg hører på triste sanger etter hverandre, ikke har matlyst og bare ligger i sengen og synes synd på meg selv og hører på enda litt mer trist musikk. Hvor jeg skulle ønske at alt var annerledes, hvor jeg ikke orker noe som helst, hvor jeg ikke føler at jeg hører hjemme noe sted, hvor jeg ikke trives, hvor jeg føler at ting ikke gir noen mening lenger, hvor jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg selv, hvor jeg føler at jeg er fanget i egen kropp og eget sinn, hvor jeg føler at jeg ikke har kontroll på noe som helst. Hvor jeg ikke vet eller forstår hvorfor jeg føler det som jeg gjør – i det hele tatt.

Det er en sånn dag i dag. En sånn dag man av og til dessverre ikke kommer foruten – men det går vel over snart.

“11.04.11: Why does my heart feel so bad? – Jeg er sint. Og oppgitt. Sint på meg selv, oppgitt over meg selv. Hvorfor er jeg så ufattelig ulykkelig når livet har så mye fint å by på? Hvorfor? Hva er det som gjør at jeg ikke klarer å komme meg på beina igjen? Hva er det som stopper meg fra å ha det bra? Jeg har prøvd. Virkelig prøvd. Jeg har ved flere anledninger satt meg ned og tenkt positive tanker, prøvd å gå dypt inn i meg selv og endre den negative tankegangen over til noe positivt, prøvd å ta meg selv i nakken og komme på rett kjøl igjen. Men til ingen nytte.

Jeg føler meg fortapt. Helt fortapt. Jeg føler at ting aldri vil gå min vei igjen, og at det egentlig ikke er noe jeg kan gjøre, annet enn å fortsette og være fanget i min egen ulykke. Jeg er lei av at ingen forstår. Jeg er lei av at ingen tar hensyn. Lei av å klare meg selv. Jeg er lei av å bli misforstått. Jeg er helt utbrent. Jeg føler meg håpløs. Har lyst til å gi opp. Gi opp alt. Jeg føler meg ensom. Alene. Men hvorfor? Det er alltid spørsmålet som dukker opp, men som aldri blir besvart.”

Med dette vil jeg egentlig bare påpeke hvor fort livet kan forandre seg, og til det bedre til og med. Jeg har det veldig bra den dag i dag. Jeg liker livet mitt, den personen jeg har utviklet meg til å bli, menneskene jeg omgir meg med og er som oftest smilende og glad, til tross for at jeg etter datoen overfor faktisk har fått flere plager – slik som for eksempel tinnitus (konstant øresus). Selvsagt har jeg fortsatt dager hvor alt er dumt og teit og trist og hvor jeg er langt nede og føler ting er litt sånn som overfor, men det er sjelden. Og på de dagene tvinger jeg som oftest meg selv til å være glad. Jeg hører på glad musikk, tvinger meg selv til å synge med og tvinger fram et smil. Og det hjelper. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg felte en tåre for meg selv. Virkelig.

Det blir bedre og bedre – dag for dag.