Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv






Arkiv for kategorien 'Om gjesteinnlegg'

Når hjertet hamrer hardt i brystet, og du tror du ikke aner hvorfor. Når det knyter seg i magen, helt til du får vondt. Det slipper ikke taket. Når det er så mye du vil ha svar på, men ikke tørr å spørre om. Når det er fint i det ene sekunder, men helt uutholdelig det neste. Når tankene strømmer på, og forvirrer deg bare enda mer. Når ting skjer, men får deg til å sitte igjen med bade enda mer spørsmål enn svar. Når alt skjer samtidig, og du skjønner det. Du skjønner hvorfor hjertet ditt hamrer slik det gjør, du skjønner hvorfor det knyter seg i magen og gjør vondt, du skjønner hvorfor du har det fint og så ikke så fint, du skjønner hvorfor alle tankene strømmer på uten å gi noe svar.

Det er fordi du allerede vet svaret på alt du lurer på, og at det ikke er det du håper på at det skulle være.

– Skrevet av Mathilde

Hadde det ikke vært ganske ok å leve livet til det fulle hver eneste dag? Ikke ha noen bekymringer om faen, jeg glemte og levere historieoppgavene eller helvete, vil ikke reise meg opp fra sengen eller herregud, hvorfor ser han ikke min vei? Skjønner han virkelig ikke at jeg liker han for mellomrommene mellom tennene eller de tynne bena? Kanskje det er litt okei at dager ikke alltid går som en vil, uansett om en våkner med følelsen av at dagen kommer til å bli trist og mørk. Uansett hva, ligger du under dynen med denne tunge følelsen som tvinger deg til å ligge under dynen i en, to, tre, fire minutter til. Den holder deg nede som tusen mørke mursteiner.

Kanskje er det helt okei at vi har dager som bare er dømt til å være onde mot oss. Kanskje er det helt okei å ha dager som går imot deg, selv når du minst trenger dem. Kanskje er det helt okei, for etterhvert vil du sette mer pris på de gode dagene. Dagene hvor du er så fornøyd og glad i livet at når luggen ligger feil vei eller yndlingsgenseren ligger på vask eller når læreren snakker altfor mye og du ikke får med deg noe som helst føles det likevel bra. Noen dager blir disse dagene helt okei likevel, fordi du er deg, og deg er alt vi trenger.

Jeg tror vi trenger dager som trekker oss ned i dypet for å kjenne på følelsen av at vi reiser oss igjen, for disse dagene vil komme. De kommer alltid, uansett hva. Livet er som en berg og dal-bane eller en konfekteske med altfor mange valg og avgjørelser. Sett pris på hva du har og ikke tenk på alt du ikke har. En dag er du oppe på en topp, og den andre dagen er du kanskje nede i dypet. Rise and shine, du er vakker, og ting ordner seg alltid til slutt. Fordi livet er for bra til å holde deg nede i dypet for så lenge.

– Skrevet av Andrea

Jeg har laget en ny kategori som heter «Om gjesteinnlegg», og her kommer jeg til å publisere innlegg som jeg kommer over på andre blogger, og som jeg synes at fortjener mer oppmerksomhet. Det kan enten være fordi jeg synes de er fine, fordi at jeg kjenner meg igjen i de, eller fordi at jeg synes de har et viktig budskap.

Første gjesteinnlegg ut handler om depresjon. Depresjon er en diagnose det virker som at kan være vanskelig for andre å forstå seg på, samtidig som det nok også kan være vanskelig for den som er rammet å forklare hvordan det er å leve med. Sandra har gitt en bra forklaring av sistnevnte som jeg synes at alle bør lese. Det er så viktig å prøve og ha forståelse for andre menneskers vanskeligheter uten å dømme. Kjente som ukjente.

«Hvordan skal man forklare for de rundt seg hvorfor man ikke klarer å delta på ting, hvorfor man ikke klarer å gjøre husarbeid, og hvorfor man ikke kommer seg i dusjen? Det er veldig vanskelig å få andre til å forstå, det tror jeg alle som sliter kjenner seg igjen i. Men jeg forstår at det er vanskelig å forstå det, fordi det også er vanskelig å forklare hvorfor det er sånn.

Man må ha opplevd det selv for å virkelig skjønne hva en depresjon kan gjøre med en. Og selv om man har opplevd det, kan det også være vanskelig å forstå hvorfor det er sånn. For det er jo rart. Det er jo rart at man ikke klarer å pusse tennene på flere uker. Det tar jo bare fem minutter!

Men når man er deprimert så bruker man så utrolig mye energi på å skulle klare å gjøre noe. Det kan ta fire timer å komme seg fra sofaen og til badet. Og når man først har klart det, har man brukt så mye energi at man blir liggende helt til neste dag. Jeg har vært så deprimert at jeg ikke har kommet meg på do på en hel dag. Selv om urinblæra holdt på å sprekke, kom jeg meg ikke bort til badet. Det er rart, og egentlig ganske uforståelig, selv for meg som var midt oppi det.

Jeg hadde besøk av pappa her en dag. Han kommenterte hvor rotete det var hjemme hos meg og at jeg måtte vaske badet. Det føltes for meg ganske krenkende. Jeg vet det er rotete hos meg. Jeg vet jeg må vaske badet. Men jeg klandrer ham ikke. Han vet ikke hvordan det er å være deprimert. Han har rett og slett ikke opplevd det selv. Det er flaut å ha det så kaotisk rundt meg. Jeg liker ikke å ha besøk når det er sånn. Jeg vil jo rydde og vaske, men det føles så umulig. Det å vaske badet føles som å løpe New York maraton. Og i tillegg med dårlig kondis.

Jeg har sett at det har blitt mye oppstyr når bloggere skriver i bloggen sin at de heller ville hatt kreft enn å være deprimert. Folk blir rasende. Men jeg forstår akkurat hva bloggeren mener. Jeg også har hatt den tanken. Det er ikke det at vi bagatelliserer det å ha kreft. Såklart vil vi ikke ha kreft! Forskjellen er det at hvis man har kreft, får man mye mer forståelse. Da forstår folk at de ikke klarer å være sosial, eller at de ikke klarer å vaske huset. Depresjon og psykiske lidelser er en usynlig sykdom. Folk ser det ikke, og folk vet for lite om det til å forstå. Folk vet hva kreft er, og de kan lettere sette seg inn i hvordan det er, selv om de ikke har hatt det selv.

Så hvordan føles det å være deprimert? Det er veldig vanskelig å svare på, men jeg skal prøve mitt beste.

Du vet den følelsen når noen du er glad i dør. Du er forferdelig lei deg, og du vet ikke hvordan du skal klare å leve uten denne personen. Sånn er det. Trist som faen. Hver dag. Du har mistet noe. Du har mistet livet ditt. Du har mistet drømmene og interessene dine. Det er en slags sorg det óg.

Du vet den følelsen når du er veldig sliten. Du klarer nesten ikke å røre på kroppen din etter en travel uke med jobb og skole. Sånn er det. Bare at det er en annen type slitenhet. Du er sliten i hodet. Du klarer ikke å tenke klart. Og du har ikke gjort noe spesielt for å bli så sliten.

Du vet den følelsen når du ikke mestrer noe. Kanskje leser du til en prøve i et fag du ikke forstår, eller kanskje løper du ikke fort nok, eller at du ikke klarer å håndtere en bil. Sånn er det. Bare at det er livet man ikke mestrer.

Mange ser på deprimerte mennesker som svake negative mennesker. Det er deres egen feil fordi man er negativ, og man prøver ikke hardt nok. Det er bare å skjerpe seg. Men det er ikke sånn det fungerer. Depresjon er en sykdom, og det er ikke noe man kan noe for. Noen er deprimerte i noen uker, mens andre kan være deprimert i mange mange år. Noen blir plutselig syk, tilsynelatende uten grunn, mens andre kan bli syke på grunn av noe som skjer i livet rundt en. Men de aller fleste depresjonene har en årsak. Kanskje har man opplevd noe traumatisk tidligere i livet, eller i tiden før man blir syk.

Mange trenger medisiner for å bli friske, mens andre trenger tid og noen å snakke med.

Depresjonen tar all energien man har, og den fører til at man får et nedsatt stemningsleie, dårlig med tiltakslyst, man mister interessen for ting og man får mye angst. Dette er utrolig slitsomt og tar hele dagen. Derfor klarer man ikke å være sosial hver dag, og derfor så er det et slit å få gjort noe som helst.»

– Skrevet av Sandra Gundersen