Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv






Arkiv for kategorien 'Om leserbidrag'

«Det beste i verden er å ha en gutt å holde rundt
En gutt som ligger i fanget ditt
Som du kan massere
Og kile på magen
Til han sovner

Det beste i verden er å ha en gutt å holde rundt
En gutt som sover i fanget ditt
Som du kan se lenge på
Og nyte øyeblikket
Kysse han på kinnet

Det beste i verden er å ha deg å holde rundt
Når du ligger i fanget mitt
Massere deg og du blir
Helt stille
Kile deg på magen
Og se det fornøyde smilet
Når du sovner
Og jeg kan se på deg
Lenge
For du er så vakker
Jeg nyter hvert sekund av øyeblikket
Et magisk øyeblikk
Man vet aldri om det skjer igjen
Så jeg kysser deg på kinnet
Som om det aldri kommer til å skje
Igjen

PHOTO: Katie Silvester

Det beste i verden er å ha deg å holde rundt
Og ikke slippe taket»

Jeg elsker dette diktet, og da tenker jeg på kjæresten min!

– Christine

Det stikker i magen når jeg ser deg. Det er akkurat som om tiden stopper og sekunder blir til en evighet. Jeg får nesten ikke puste. Alle tankene samles i en diffus klump i hodet mitt og alt jeg ser er deg, det er du. Som om vi flyter i verdensrommet. Bare du og jeg. Øynene dine bærer meg mens jeg døser i boblen av oss, av hvor mye du betyr for meg. Men så er det som om noen stikker hull på boblen vår. Jeg kommer tilbake til virkeligheten, du har forlatt området og jeg skal til å gjøre det samme. Du er så ubeskrivelig – du er så fin både inn og ut. Jeg elsker lukten av deg, jeg elsker klemmene dine når vi sier ha det og går hver for oss, jeg elsker den dustete fine latteren din, jeg elsker når du smiler. Når du er i nærheten vil jeg ikke gå. Jeg vil kaste meg inn i armene dine og holde rundt deg for alltid, aldri dra fra hvor jeg er. Men jeg kan ikke stoppe det. Bare du hadde visst, jeg er ikke god nok uansett.

Herregud som jeg elsker deg! Skulle bare ønske du visste det.

– Skrevet av Emilie.

Jeg hørte bekken sildre et stykke oppi skogen, alt var helt stille, ikke et ord. Meg og deg. Oss. Vi gikk ikke mange skrittene før du tok hånden min. Jeg ble helt varm inni meg. En følelse som begynte med hjerte og spredde seg ut over i kroppen. En god følelse. Jeg kjente varmen i hånden din. Den varmet meg. Hele meg. Det var februar. Midt på vinteren. Kaldt. Men jeg frøs ikke. Jeg visste at du var der å holdt hånden min. Min hånd. Jeg var glad men samtidig nervøs og litt redd. Det var mørkt ute. Solen hadde gått ned for en time siden. Vi sa ikke et ord. Stillheten tok over de neste minuttene. Jeg kjente jeg ble varmere i hånden min. Din varme. Jeg hadde gledet meg lenge til å være med deg igjen. Du og jeg, alene.

Vi gikk ut til en klippe i enden av skogen. Du satte deg ned. Jeg stod bare der å så på deg. Du var så fin, tenk at du nesten er bare min. Jeg satte meg ned ved siden av deg. Det var så fint å se utover dalen. Stjerneklar himmel. Vakkert. Det var dette jeg hadde drømt om lenge. Meg og deg. Oss. Ingen andre. Vi bare satt der. Jeg så på deg, du så på meg. Alt var perfekt. Ingenting måtte ødelegge dette øyeblikket. Det var så fint. Alt sammen. Jeg kjente det kriblet voldsomt i magen. Du så på meg. Lenge. Vi bare satt der å sa ingenting. Bare jeg hadde visst hva du tenkte. Da hadde jeg visst hva du skulle gjøre. Du lente deg litt mot meg. Vi så hverandre i øynene. Lenge. Jeg så du var nervøs. Og litt redd. Du lente deg enda mer mot meg. Du kysset meg. Jeg fikk en voldsom varme og kribling i hele kroppen. I magen mest. Tiden stoppet helt opp. Alt var helt stille. Jeg hørte hjerte ditt banke. Du lente deg tilbake og smile til meg. Det fineste smilet du kan tenke deg. Alt sammen var perfekt. Du og jeg. Oss. Mitt største ønske. Vi bare satt der. Jeg kunne se at du var litt flau. Jeg var sikkert rød som bare det i fjeset. Men det gjorde ikke noe. Nå var jeg blitt så lykkelig. Du var den eneste gutten for meg. Det var bare vi to no. Månen lyste opp å gjorde alt perfekt.

– Skrevet av Brita

Vi var begge forelsket, han og jeg, fortapt i hverandres hjerte. Hver gang jeg så han, dunket hjertet mitt hakket fortere, og smilet kom lurende på vei. Han var så perfekt i mine øyne, vi hadde det så utrolig gøy og alt var så nytt og spennende.

Han likte te like godt som meg, og ble akkurat like mye barn som meg hver gang vi spilte Mario Kart, kanskje til og med litt mer. Måten han holdt rundt meg på var til å drømme seg bort i, jeg kunne ikke tro at han faktisk var min. Han var så søt da han sovnet hver gang vi så på klissete og romantiske filmer, og de gangene han var nyklippet og så ut som en liten skolegutt. Jeg er så glad i deg, hvisket han i øret mitt, kjærlighet stømmet gjennom kroppen min. Det er den beste tiden jeg har hatt, jeg var så glad for å være den jenten som ble tatt vare på av en nydelig gutt, jeg følte meg hel.

…trodde jeg. Til tross for alle de gode stundene vi hadde sammen, har det vært en av de tøffeste periodene i livet mitt hittil. Så mange følelser låst inne, så mye usikkerhet skjøvet bort. Jeg ble tatt vare på, men jeg har aldri følt meg så alene. Aldri har jeg felt så mange tårer på så kort tid. Jeg var knust, uansett hvor mange ganger vi prøvde å lime delene på plass så visste jeg innerst inne at alt jeg gjorde var bare å ødelegge meg selv.

Men nå har jeg limt alle delene på plass, helt på egenhånd.

– Skrevet av June


I 2009 hadde jeg et prosjekt på den gamle bloggen min hvor leserne skulle sende inn kjærlighetshistorier. Jeg fikk inn mange, og disse kom jeg tilfeldigvis over for et par dager siden. Prosjektet ble aldri helt gjennomført, og jeg synes det var altfor mange fine, triste og godskrevne historier og dikt til at jeg ikke så meg nødt til å ta det opp igjen. Kommer derfor til å publisere en del av disse fremover, og i tillegg starte med gjesteinnlegg. Forteller mer om sistnevnte senere.

«En gang møtte eg ein gut som tok pusten fra meg. Det blei oss og forelskelse gjekk til kjærleik, noko som føltes fint og godt. Etter veldig mange sekund, minutt, timar, døgn og månadar var det ikkje oss lenger. Eg var knust og lei, men etter kvart gjekk det over og gleda kom til hjartet igjen. Men eg angrar ikkje på noko av det som skjedde gjennom tida som gjekk. Sjølvsagt er følalsane vekk, men det er også herlig å sjå tilbake på at ein faktisk har hatt det så fint med ein person.»

– Skrevet av Anonym