Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv






Arkiv for kategorien 'Om musikk'


Litt av den fine og smårare musikken jeg drømmer meg bort til om dagene. Som jeg skriver til. Som jeg tegner til mens regnet slår mot bakken utenfor stuevinduet. Som jeg leser bøker til. Som jeg tenker til. Egentlig gjør alt mulig til.


I natt lytter jeg til avslappende musikk og tenker minst tusen tanker.
Jeg tenker på hvor stor verden er. På at jeg ikke burde la andre mennesker få bestemme hvordan jeg skal føle meg. Om jeg bare er et naivt menneske som prøver å lete etter det gode i absolutt alt. På hvor min plass her i verden er.
Jeg tenker på hvor mange oppsparte tårer det egentlig eksisterer i kjertlene innunder øyelokkene mine. At den rareste følelsen jeg har kjent på er følelsen av et dødt menneskes kalde hud mot min egen. En hud som en gang var varm.
Jeg tenker på at følelser ikke er farlig, men at de likevel kan være helt jævlig. At jeg ofte har villet sove fordi at det gjorde for vondt å være våken. At jeg alltid har et smil om munnen uansett hvor fort hjertet mitt løper.
Jeg tenker på de tusen tankene alle menneskene jeg kjenner bærer med seg i løpet av en hel dag. At jeg aldri vil få vite mer enn kanskje bare én prosent av dem. At det er så mye vi tenker og føler kun for oss selv i det stille.
Jeg tenker på at mennesker automatisk tenker samtidig som de snakker med meg. På at jeg aldri vil få vite eksakt hva andre mennesker egentlig tenker om meg når jeg deler en mening eller en følelse. At det er så mye vi tenker på samtidig som vi fører en samtale med noen. Så mye som foregår inni hodene våre uten at vi uttrykker det.
Jeg tenker på hvor mange hjerteslag det til sammen er som vandrer ved siden av hverandre og rundt hverandre i sentrum en lørdags formiddag. Alle med et liv og en bevissthet. Tanker og følelser. Opplevelser og inntrykk. Familie og venner.
Jeg tenker på at mai er de japanske kirsebærtrærnes måned. At jeg gleder meg som et barn til de blomstrer for fullt og gjør sentrum og gatene i nabolaget mitt rosa og eventyrlig. At de er noe av det vakreste i hele verden.
Jeg tenker at det er på tide å ta opp igjen tapte interesser. Jeg vil fotografere. Jeg vil skrive. Jeg vil tegne. Jeg vil alt.

Jeg tenker på at jeg har hatt fire år med høst i hodet, og at hjernen min endelig føler seg klar for sommeren som kommer.


En ny og litt annerledes låt fra Blackmill. Jeg har nesten ikke hørt på annet siden den ble lagt ut. Jeg elsker jo absolutt alt av Blackmill, og kanskje denne litt ekstra mye. Så utrolig vakker og avslappende. Håper forresten dere har hatt en superfin påske. Dét har i hvert fall jeg med mye fint vær, god mat, iskald solo i vinglasset til alle døgnets tider, perling av påskepynt, påskeegg fra både mamma og mormor og masse bra på TV. Har også blitt helt hekta på The Killing som jeg merkelig nok aldri har sett før. Har bare noen få episoder igjen før vi er helt ferdig med serien, og det kjenner jeg er litt trist. Elsker stemningen og karakterene skikkelig. Den anbefales! Har dere noe å anbefale, kanskje?


Låter som dette er virkelig som terapi for meg. Bedre enn terapi, til og med. Jeg blir oppriktig glad, avslappet, inspirert og håpefull på innsiden, og jeg får en følelse av at alt forhåpentligvis vil gå bra til slutt. Uansett. Musikk, altså.

Jeg har forelsket meg helt i Blackbird Blackbird sin musikk de siste månedene, og jeg blir så utrolig glad hver gang jeg finner avslappende musikk jeg bare kan ha på i bakgrunnen mens jeg leser, spiser, tar meg et langt bad, skriver eller sitter ute i solen. Ja, egentlig uansett hva jeg gjør. Det er så himla behagelig, og jeg kunne virkelig ikke vært foruten.

Den siste måneden har jeg vært helt hektet på Electric Eyes av Metaform, og det er en stund siden jeg har funnet noe så bra og særegent. Jeg har den alltid på som bakgrunnsmusikk når jeg leser i Divergent som jeg holder på med denne uken, og den passer overraskende bra inn med tanke på hvordan jeg ser for meg ting. Albumcoveret minner også litt om byen alt foregår i gjennom mitt hode; Litt dystert og grått og forlatt, og jeg får rett og slett en skikkelig Divergent-feeling.

Jeg er nemlig sånn at hver gang jeg leser en bok har jeg alltid en spesifikk låt jeg hører på som bakgrunnsmusikk fra begynnelse til slutt, og den boken og låten vil jeg for alltid forbinde med hverandre i ettertid. Jeg liker det egentlig sånn, jeg. Northern Lights av Kleerup får meg f. eks til å tenke på Extremely Loud & Incredibly Close, From Time av Drake sender meg tilbake til den tiden jeg leste forstyrrende We Need to Talk about Kevin, Paper Thin av Flume minner meg om The Perks of Being a Wallflower og Please Don’t Go av Mike Posner forelsket jeg meg i på nytt da jeg leste ut Mockingjay. Det er sjelden jeg klarer å lytte til mye forskjellig når jeg lever meg inn i bøkenes verden, og da synes jeg alltid det er fint å høre på en enkelt låt gjennom hele som gir meg en passende følelse. Uansett; Check it out.