Til alle dere som aldri føler seg viktig, verdig eller ønsket – Du er viktig. Du er verdig. Du er ønsket. Til alle dere som har dårlig selvtillit, som aldri føler seg god nok og som drømmer om å være en helt annen enn den du er – Du er god nok. Du er unik, spesiell og perfekt – akkurat slik som du er. Til alle dere som har mistet noen dere er glad i, som føler at dere aldri vil være i stand til å kunne elske noen igjen, som sitter igjen med et knust hjerte og som er så sikker på at dere aldri vil bli lykkelig, eller elsket – Tro om igjen. Du vil være i stand til å elske noen igjen, en annen, det bare tar litt tid. Du vil bli lykkelig. Du er allerede elsket av noen, og vil bli elsket av langt flere i fremtiden. Du vil finne kjærligheten. Kjærligheten vil finne deg. Når du minst venter det. Du må bare tro. Tro på at det er mulig.

Til alle dere som har det vanskelig, enten det er en spiseforstyrrelse, frykt, sorg, angst, eller depresjon du sliter med – Du er ikke alene. Du er sterk som holder ut. Du er modig. Til alle dere som har tydd til selvskading, og som har tenkt på selvmord – Du fortjener så mye bedre, og ting vil ordne seg til slutt. Til alle dere som aldri føler seg bra, som føler seg misforstått, som føler seg trist, ensom og alene, som føler at det ikke finnes håp – Det blir bedre. Hold ut. Ikke gi opp. Du betyr noe. Du er fantastisk. Og det finnes alltid, alltid håp. Til alle dere som venter på bedre tider, og som føler at livet løper fra dere – Lev. Ikke få panikk. Bare lev. Ta sjanser. Spre glede. Tenk positivt. Møt nye mennesker. Gjør det du elsker – elsk det du gjør. Utforsk den vakre verdenen vi lever i. Løp langt og lenge. Opplev. Husk at i morgen er en ny dag. En fersk start. Bare lev livet fullt ut. Resten ordner seg. Til slutt. Masse kjærlighet til dere alle. ♥

Kjære Tinnitus. Tenk at i snart ett år så har du vært en del av hverdagen min. Piping, susing, og during 24/7 – 365 dager i året. Du har utdelt flere ulike lyder i ulike grader – i begge ører. Du har gitt meg mange søvnløse netter. Du har forårsaket tusenvis av tårer. Du har fått frem følelser av frustrasjon, sinne, bitterhet, håpløshet og oppgitthet. Du har vært grunnen til at jeg ofte har sagt ja til å stenge meg selv inne – og til at jeg ofte har sagt nei til sosiale sammenkomster. Du har fått meg til å stille og gruble over spørsmål som “Hva hvis jeg hadde gjort noe annerledes, hadde jeg vært fri fra deg da?” og “Hvordan hadde livet mitt egentlig vært uten deg?”. Du har fått meg til å klandre meg selv fordi at jeg ikke har sittet inne med nok informasjon, både i før – og ettertid. Du har vært roten til hver eneste tåre, og alt som har vært vondt det siste året. Desto mer jeg har vært oppmerksom på deg, desto sterkere har du vært tilstede i hverdagen min. Jeg har hatt problemer med å overse deg, og tanken på at jeg skal leve med deg resten av livet er uutholdelig. Du lever med meg, og skal dø med meg. Det er ingenting jeg kan gjøre for å få deg bort.

På dager hvor du har vært som verst – eller hvor holdningen min til deg har vært som verst, skulle jeg heller ønske at jeg ikke fantes. At jeg ikke eksisterte. At jeg hadde kreft. Var døv. Blind. Eller at du var et resultat av en svulst på hjernen – for det hadde vært bedre. Det hadde vært bedre enten fordi at du kunne forsvunnet ved hjelp av en operasjon, eller fordi at jeg selv kunne forsvunnet. En av oss hadde forsvunnet, og det hadde vært bedre. Du har til tider redusert livskvaliteten min, og tatt fra meg mange gleder. Gleden av å høre på musikk før jeg går til sengs. Gleden av å sovne til lyden av regn. Gleden av å gå på vorspiel, fest og kino uten å være redd. Gleden av å prate i telefon med gode venninner. Gleden av å ta fly til et helt annet sted. Gleden av å dra på konsert. Gleden av å våkne litt for tidlig en morgen bare for å ligge helt stille og drømme seg bort – ikke sove, men dagdrømme om fine ting og nyte at det er helt stille og at jeg virkelig slapper av. Gleden av å gå en tur i regnet med musikk på øret. Gleden av å gå til sengs etter en slitsom dag. Gleden av å sove i det hele tatt. Gleden av stillhet.

Se for deg at du til enhver tid hører flere ulike lyder, slik som susing, piping, during og knitring, i begge ører. Se for deg at det i tillegg går en elektrisk følelse gjennom hodet ditt og ut ørene – døgnet rundt. Se for deg et liv hvor det å slappe av eller gå til sengs er din verste fiende – det du gruer deg mest til å gjøre. Se for deg å aldri kunne føle deg helt uthvilt, for inni hodet ditt er det alltid noe som bråker. Se for deg at du aldri kan fly til et annet sted uten å være redd for forverring. Se for deg at du aldri kan dra på vorspiel, fest, kino eller konsert og føle deg trygg – til tross for at du bruker støpte ørepropper. Se for deg å aldri kunne høre stillhet igjen – noensinne.  Bare se det for deg. Du kan aldri få bare ett, eller to, minutters pause fra alt støyet. Aldri. Du er bare nødt til å takle det – helt på egenhånd, for ingen kan forestille seg hvordan det er å ha konstant øresus. Sånn har jeg det.

En tekst om depresjon jeg synes alle burde lese. Grunnen til at jeg synes det er at depresjon kan være en vanskelig diagnose å forstå seg på dersom man ikke har opplevd den selv – eller på nært hold gjennom noen andre. Jeg har personlig erfart at jeg ikke har blitt forstått, og det er virkelig noe av det verste. Dersom man har en som står en nær som sliter med depresjon, er det nemlig enormt viktig å kunne forstå seg på diagnosen så godt som man bare kan. For dersom man ikke gjør det kan det enkelt oppstå problemer fra begge sider. Det vet jeg alt om.

“People think they know you. They think they know how you’re handling a situation. But the truth is no one knows. No one knows what happens after you leave them, when you’re lying in or sitting over your breakfast alone and all you want to do is cry or scream. They don’t know what’s going on inside your head, the mind-numbing cocktail of anger and sadness and guilt.

Depression is humiliating. It turns intelligent, kind people into zombies who can’t wash a dish or change their socks. It affects the ability to think clearly, to feel anything, to ascribe value to your children, your lifelong passions, your relative good fortune. It scoops out your normal healthy ability to cope with bad days and bad news, and replaces it with an unrecognizable sludge that finds no pleasure, no delight, no point in anything outside of bed.

You alienate your friends because you can’t comport yourself socially… So you feel guilty and ashamed of your inability to deal with life like a regular human, which exacerbates the depression and the isolation. If you’ve never been depressed, thank your lucky stars and back off the folks who take a pill so they can make eye contact with the grocery store cashier.

No one on earth would choose the nightmare of depression over an averagely turbulent normal life. It’s not an incapacity to cope with day to day living in the modern world. It’s an incapacity to function. At all. If you and your loved ones have been spared, every blessing to you. If depression has taken root in you or your loved ones, every blessing to you, too. No one chooses it. No one deserves it. It runs in families, it ruins families.

You cannot imagine what it takes to feign normalcy, to show up to work, to make a dentist appointment, to pay bills, to walk your dog, to return library books on time, to keep enough toilet paper on hand, when you are exerting most of your capacity on trying not to kill yourself.

Depression is real. Just because you’ve never had it doesn’t make it imaginary. Compassion is also real. And a depressed person may cling desperately to it until they are out of the woods and they may remember your compassion for the rest of their lives as a force greater than their depression.

Have a heart. Judge not lest ye be judged.”

- Via Ida Susanne.