Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv






Arkiv for kategorien 'Om tekst'


I natt lytter jeg til avslappende musikk og tenker minst tusen tanker.
Jeg tenker på hvor stor verden er. På at jeg ikke burde la andre mennesker få bestemme hvordan jeg skal føle meg. Om jeg bare er et naivt menneske som prøver å lete etter det gode i absolutt alt. På hvor min plass her i verden er.
Jeg tenker på hvor mange oppsparte tårer det egentlig eksisterer i kjertlene innunder øyelokkene mine. At den rareste følelsen jeg har kjent på er følelsen av et dødt menneskes kalde hud mot min egen. En hud som en gang var varm.
Jeg tenker på at følelser ikke er farlig, men at de likevel kan være helt jævlig. At jeg ofte har villet sove fordi at det gjorde for vondt å være våken. At jeg alltid har et smil om munnen uansett hvor fort hjertet mitt løper.
Jeg tenker på de tusen tankene alle menneskene jeg kjenner bærer med seg i løpet av en hel dag. At jeg aldri vil få vite mer enn kanskje bare én prosent av dem. At det er så mye vi tenker og føler kun for oss selv i det stille.
Jeg tenker på at mennesker automatisk tenker samtidig som de snakker med meg. På at jeg aldri vil få vite eksakt hva andre mennesker egentlig tenker om meg når jeg deler en mening eller en følelse. At det er så mye vi tenker på samtidig som vi fører en samtale med noen. Så mye som foregår inni hodene våre uten at vi uttrykker det.
Jeg tenker på hvor mange hjerteslag det til sammen er som vandrer ved siden av hverandre og rundt hverandre i sentrum en lørdags formiddag. Alle med et liv og en bevissthet. Tanker og følelser. Opplevelser og inntrykk. Familie og venner.
Jeg tenker på at mai er de japanske kirsebærtrærnes måned. At jeg gleder meg som et barn til de blomstrer for fullt og gjør sentrum og gatene i nabolaget mitt rosa og eventyrlig. At de er noe av det vakreste i hele verden.
Jeg tenker at det er på tide å ta opp igjen tapte interesser. Jeg vil fotografere. Jeg vil skrive. Jeg vil tegne. Jeg vil alt.

Jeg tenker på at jeg har hatt fire år med høst i hodet, og at hjernen min endelig føler seg klar for sommeren som kommer.

7027341273_648fbb9d73_b
Det er så mye jeg har lyst til å dele, men ordene sitter på en eller annen måte litt fast i tankene og i halsen og i fingrene.
Hver gang jeg deler noe personlig, enten det er skriftlig eller til et levende ansikt, sitter jeg alltid igjen med en følelse av å ha sagt for mye. Sagt for mye som i at jeg bare burde holdt det for meg selv i stedet.
At det hadde vært det tryggeste å gjøre. At nå har jeg gjort meg selv sårbar. At nå har jeg gitt et annet menneske mulighet til å dømme meg og mine innerste tanker og følelser. Si sin mening på dem og mitt liv. Min personlighet.
Jeg blir redd for at andre skal tenke at jeg er svak. Teit. Dum. Mindre verdt.
Jeg blir redd for at andre som kanskje ser på ting annerledes enn meg skal endre hele sitt syn på meg.
At én enkelt mening, tanke eller følelse skal resultere i at noen ser på meg på en helt annen måte enn tidligere.
At de vil basere hele sitt inntrykk av meg på denne éne tingen jeg bare burde holdt munn om.
Gjerne fra positivt til negativt. Nå har jeg ødelagt alt, tenker jeg.

At det kun er dette éne som skal telle.
At det kun er dette éne hele meg skal baseres på.
Jeg er redd for at noen skal se på meg med andre øyne.
Jeg er redd for at noen skal endre sine følelser i forhold til meg.
Og jeg er redd for å bli sett på med himlende øyne bare av å fortelle om at jeg er redd for det.

Jeg blir så uendelig sliten av og aldri få ut et eneste ord av det som kverner bak pannelappen.
Jeg føler meg svimlende kraftløs og hodet er så bedøvende tungt.
Halsen føles tørr og irritert av alle ordene som stopper opp der.
Ordene kan gjerne lure seg ut av hjertet mitt i forkledning av følelser.
Trenge seg inn i hjernen og tvinge seg selv til å bli tenkt, men videre kommer de ikke.
De stopper opp før leppene mine får skilt seg fra hverandre.
Før munnen min får gitt lyd fra seg.
De ligger bare like under huden og murrer.
Skriker. Bråker. Stikker. Kveler. Hyler. Forstyrrer.
Vokser seg stadig større og sterkere. Mer plagsom.
Lager sår i pusterøret og en kløende følelse i brystkassen.
En ubehagelig tomhet i hele kroppen og et verkende hjerte.
Et sukk. To sukk. Men ingen lettelse.

Det gjør vondt å holde alt inne.
Kun for sine egne tanker til å registrere.
Kun for sine egne ører til å høre på.
Kun for sine egne øyne til å se bokstavene av.
Kun for sin egen munn til å uttale ordene i låste rom.

Det har blitt litt vanskeligere å puste uanstrengt.
Det er som om luften lekker ut av meg som på en ballong med hundrevis av små hull i.

Jeg har alltid vært redd for å bli sett.
Jeg har alltid vært redd for å ta plass.
Si noe jeg ikke kan få usagt. Noe jeg ikke kan ta tilbake.
I dét ordene blir sagt høyt vil det være for sent.
Det er vanskelig å vite om det man sier blir lyttet til med empati eller sympati
eller kanskje ingen av delene. Om det blir tatt på alvor eller bagatellisert.
Om man blir lyttet til med omtanke i øynene eller himlende blikk.
Om man blir lyttet til med nysgjerrighet eller likegyldighet.
Man kan aldri kontrollere andres evne til å forstå det du forteller.
Man kan aldri kontrollere om andre ser ting for det de faktisk er for dég
eller noe de selv finner opp i sine egne hoder.
Man kan aldri helt vite hva andre baserer sine meninger rundt deg på.
Om de baserer det på fakta eller noe de har fått for seg.
Om de baserer det på det du sier eller noe andre sier.
Om de baserer det på kunnskap eller noe de har hørt ét eller annet sted én eller annen gang.
Om de baserer det på dét som stemmer overens med din egen virkelighet
eller noe som virker logisk for deres egne ulike erfaringer.
Om de baserer det på dét som er din sannhet og ditt liv eller sine egne fantasier.
Og det er litt skummelt når det gjelder de litt mer vanskelige og sårbare tingene i livet.

Det er ikke meningen å være stille, men jeg er bare så redd for hva du skal tenke eller tro.

7827893940_97ed374184_cUntitled-1

Jeg vet at du finnes. Et sted der ute; Der finnes du. Du som vil respektere meg for den jeg er. Du som vil oppmuntre meg til å være meg selv. Du som vil få meg til å føle meg så trygg i ditt nærvær at jeg vil tørre å slippe hemningene mine litt mer løs for hver dag som går; Tørre å befri meg selv, steg for steg, fra de enorme murene jeg med tiden har bygget rundt mitt eget hjerte; Tørre å rive meg litt mer løs fra min egen beskyttelse og vise deg mitt sanne jeg. Det ekte. Det usensurerte. Og du vil ikke la deg skremme.

3571430724_812d401eb3_bUntitled-10

Selv når jeg er på mitt verste, mitt mest sårbare, vil du fortsatt ikke la deg skremme; For i stedet for å glemme at du selv også har vært det i løpet av ditt eget liv, slik folk flest har lett for å gjøre, vil du huske. Du vil huske på at vi bare er mennesker, både du og jeg, og at livet ikke alltid kan være like rosenrødt. Du vil ha tro på meg, og du vil få meg til å tro helhjertet på ekte vennskap igjen; Få meg til å gi slipp på og glemme tanker som tilsier at det alltid vil ligge et svik å lure rundt ethvert dunkelt hjørne.

4412670867_d5909b13d5_b7255257262_7e46fe79b2_b

Du som aldri, ikke en gang i din aller villeste fantasi, ville kunne finne på å få meg til å føle meg like ubetydelig som et flyktig støvkorn, med hensikt. Du som i stedet for å få meg til å føle meg som et verdiløst menneske vil behandle meg ordentlig; På lik linje med alt og alle andre. Noe mer ønsker jeg meg ikke. Det er alt. Resten blir for meg bare bagateller; For vi trenger ikke å være likesinnede. Vi trenger ikke å ville det samme, like det samme, ønske det samme, tenke det samme, for vi kan lære av hverandre.

Untitled-296767540319_3269009d8c_b

Hvem er du? Hvor er du? Hva gjør du? Hva tenker du? Hva føler du? Hva liker du? Hva får deg til å smile, gråte, le? Jeg vet at du finnes. Jeg bare vet det. Og jeg gleder meg til å møte deg – én vakker dag. Forhåpentligvis snart.