Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv






4496495156_8f9868bd35_b (1)
“Ikke gråt, min venn.

Ikke gråt. For tårene dine er vene, blanke krystaller i sjelens regnbue som englene ser opp mot når regnet har gitt seg. Snart vil solen bryte frem gjennom skylaget og spre strålene sine over trekronene. Snart vil alt det som var for alltid forsvinne i skyggene. Snart vil alt bli bra igjen; Snart vil håpet omslutte hjertet ditt og fylle det med varme.

Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
For jeg vet hvordan du har det. Når vi lever i hverdagen er vi i grunnen så usikre innerst inne. Vi er så redde for å dumme oss ut; Det er så mye vi gjerne skulle ha sagt, men som vi aldri sier fordi vi er så redde for at andre ikke skal forstå og gjøre narr av følelsene våre. Vi er så redde for at andre skal baksnakke og dømme oss; Vi føler at verden er så overfladisk at vi ikke tør å si noe annet enn de tomme frasene vi har sagt tusen ganger før. Hvis vi hadde kunnet skulle vi gjerne vært ærlige og vist andre hva vi egentlig føler. Vi skulle så gjerne ha satt ord på tankene våre uten at noen kunne håne oss og såre åpenheten vår. Til slutt sitter vi der mutters alene med tårene våre. Vi gråter ikke fordi vi vil det, men fordi vi føler at vi ikke har noe annet valg; Vi tør ikke å åpne vinduet og rope så høyt vi bare kan: Forstå meg.
Vær så snill og prøv å forstå meg.

Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
For her er du trygg; Her er det ingen som ser ned på følelsene dine. Når du nå leser dette er du fri til å gjøre det du har lyst til. Du er fri til å la natten løfte tankene dine og la dem sveve i vinden. Her opphører tiden og evigheten begynner. Disse ordene er en sfære fylt av stillhet og håp; Lik sju små, brune bamser som samler seg utenfor vinduet ditt i månelyset, og sammen synger de i kor: Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.

Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
For du er så vakker der du sitter. Du er så vakker når du tørker tårene dine; Du er så vakker når øyelokkene sakte lukker seg og sinnets rosenstein gjenspeiles i disse ordene. En gang, for lenge, lenge siden skinte en stjerneglorie i eonets rike: Like mild og strålende som stjernene som fyller nattehimmelen en fredelig høstnatt. Hadde du sett lyset den fylte mørket med hadde du kanskje følt at den var så yndig at du fikk lyst til å ta den i hånden og gjemme den i hjertet ditt. Så, en dag, eksploderte stjernene, og edelglansen de var laget av spredde seg i en ufattelig undergjørende tåke av stjernestøv. I denne tåken ble først solen til. Siden ble jorden født. Og mange, mange år etterpå så en liten baby dagens lys; Det var deg. Men selv om de storslåtte stjernene ikke er der lenger er jorden vi bor på dannet av støvet de etterlot seg, og hvert minste atom i kroppene våre var en gang, for lenge siden, en bitteliten del av disse underbare og praktfulle stjernene som lyste opp en mørk himmelhvelving. Derfor er du vakrere enn noen er i stand til å forestille seg, for hele kroppen din er et speilbilde av stjernene du ser i natten. Tårene dine er laget av stjernestøv og sjelen din er fylt av den samme lengselen som er å finne på uendelighetens terskel. I hele universet finnes det ingen annen som deg; Du er så enestående.
Du er så vakker.

Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
Jeg vet hvor vondt du må ha det nå. Jeg vet hvor vondt det er å se seg selv i speilet og føle at man ikke strekker til fordi at andre ikke forstår og prøver å skjule usikkerheten sin bak falske, overfladiske masker og kommer med dumme kommentarer. De tenker ikke på den glemte stjernen og stjernestøvet tårene dine er laget av. De tenker ikke på skjønnheten som fyller livsblusset i kroppen din. De sier det fordi de ikke vet bedre; De kjenner ikke til hemmelighetene i hjertet ditt. De har aldri følt gleden som blir til i tankene dine når du drømmer eller blir forelsket. De er selv redde for å åpne døren til følelsene sine i fullt dagslys og forsøker å dekke over dette ved å legge vekt på tomme ting som blir meningsløse i forhold til stjernehimmelens høymod eller ei trist jentes såre tårer. Vær så snill, ikke hør på dem. Ikke bry deg om den tåpelige dømmingen av andre menneskers speilbilde; Ikke bry deg om de ydmykende flirene som kommer til syne når man har sagt noe oppriktig og vist frem de innerste, forsvarsløse krokene i hjertet sitt: Ikke bry deg om alt det ytre folk legger vekt på fordi de er så feige at de ikke tør å blottstille sjelen sin.
Hvorfor skjønner de ikke hvor mye følelsene og tårene dine er verdt?

Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
For hadde stjernene kunnet synge hadde de nynnet disse ordene. Hadde blomstene kunnet snakke hadde de fortalt deg det samme. Og hadde solstrålene som kommer gjennom vinduet en lun sommermorgen hatt en stemme hadde også de hvisket: Ikke gråt, min venn. Ikke gråt. Lik de sju små, brune bamsene som ville samle seg utenfor vinduet ditt en stjerneklar natt og sammen sunget i kor: Ikke gråt, min venn. Ikke gråt. Lik en liten engel som stryker håret ditt med den vesle hånden sin når du er lei deg og synger en lydløs sang for deg: Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.

Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
Snart vil morgenduggen dekke blomstene på marken. Snart vil solskinnet omfavne deg og tørke tårene på kinnet ditt. Snart vil fuglene synge i trærne. Snart vil lyshavet folde hendene sine ut og fylle naturen med livets musikk; Snart vil smerten din være over. Snart er det morgen. Snart vil alt det som var bare være et vagt minne fra fortiden som langsomt vil blekne hen etter hvert som tiden går. Snart vil livsgledens smil banke på døren din og ha med seg en krans av hvite liljer; Snart er det en ny dag i livet ditt fylt av håp og undring; Skjønnhet og liv; Ta vare på denne dagen og ikke vær redd; Ikke vær redd for å gå den i møte.

Så ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
Vær så snill.
Ikke gråt.”

– En tekst jeg synes var så utrolig vakkert skrevet at jeg bare måtte dele den videre. Funnet her

Jeg kom for et par dager siden over Pogo’s nyeste album, og forelsket meg straks i denne herligheten. Pogo lager rett og slett musikk bare av masse ulike lyder fra forskjellige Disney, Pixar og andre gamle filmer. Jeg synes det er utrolig spesielt, men også veldig vakkert, drømmende og magisk. Jeg har lagt ut et innlegg med Pogo-favoritter tidligere her, og de er også verdt å sjekke ut. Jeg synes det er så fint å se på videoene som inneholder masse små klipp fra filmene han lager låtene utifra, og det gir meg en skikkelig bra og nostalgisk følelse. De gode minnene og følelsene overskygger for de dårlige i møte med Disney for min del, og det er ingenting som fungerer bedre på mine dårlige dager enn å sette på låter som dette. Ellers håper jeg dere har hatt en fin helg og at uken som kommer blir enda finere.

Skjermbilde 2015-06-06 kl. 00.32.27
De fleste av dere følger kanskje Humans of New York enten på Facebook eller gjennom nettsiden allerede, men jeg har uansett lyst til å dele noen av de små historiene som på en eller annen måte har gjort inntrykk på meg. Jeg elsker å lese om andre menneskeliv, og spesielt på denne måten. Her blir det samlet inn sitater og historier samt tatt bilder av tilfeldige forbipasserende i én av verdens største byer, og resultatet er slående vakkert. Det er sterkt, tankevekkende, vondt, fint, trist, fascinerende og øyeåpnende på en og samme tid, og alle burde følge dette fantastiske prosjektet.

Bare se for deg alle de enorme skyskraperne og alt som foregår inni dem. Alle kjøpesentrene. Alle hjemmene. Alle parkene. I de mange bakgatene. Overalt. Jeg tenker av og til over hvor mange ansikt og menneskeliv jeg aldri vil få se eller vite noe som helst om, men gjennom Humans of New York får jeg i hvert fall et lite innblikk i tilfeldige og veldig ulike liv som blir stoppet opp rundt omkring i denne enorme storbyen. Så utrolig fint, sårt, vakkert og ekte.

Skjermbilde 2015-06-06 kl. 00.38.32
1. We were twenty-five and twenty-eight, but we acted like fifteen year olds. Fighting over little things, storming off, breaking up for a week and then getting back together. But developmentally, we were fifteen year olds. We’d been in the closet our whole lives, so we didn’t have any practice with relationships. He still hadn’t come out to his family and a lot of his friends. We were on one of our ‘little breaks’ when he died suddenly from a seizure. And nobody in his family or circle knew I existed. It took me four months to find out that he died. I thought he’d just decided never to talk to me again. His family never found out about me. Or him, for that matter.

2. «What’s the most frightened you’ve ever been?» – I was camping alone one night. And something kept snorting at my tent. It was terrifying. Found out the next morning it was a baby deer.

3. We were lying in my mom’s bedroom watching TV, and she asked me to get up and turn the lights off in the living room. But I wouldn’t do it because I’m lazy. So she got up to do it herself, and she tripped over a Fresh Direct box and broke her arm. She never left the hospital after that, and she died from her cancer a few weeks later.

Skjermbilde 2015-06-06 kl. 00.37.48
4. Her mother and I were going through a dark time when we had her, so we named her Sunshine.

5. I worry about going insane. Ever since I was young, I have periods where my thoughts make no sense and I get very impulsive and I hit things or bang my head against the wall. I just need to feel pain. It’s the only thing that pulls me out of my head and calms me down and gives me something to focus on. I think about the number 110 billion a lot. I think that’s the number of planets in the universe, or cells in the body, or grains of sand, or people who’ve ever lived, or one of those things. It makes me realize how unimportant I am. There have been seven times recently where I’ve had a knife to my wrist and I was trying to get the courage to kill myself.

Skjermbilde 2015-06-06 kl. 00.35.45
6. Don’t tell me what to do, and I won’t tell you what to do. That’s my motto. I have a lot of feelings about the decisions of my family members, but I don’t ever offer my opinion unless I’m asked. And that’s why I’m still invited to parties.

7. He put me in the hospital when I was pregnant with her. The next day he started crying, begging for forgiveness. He said: «I’m so sorry. I was drunk. I need you so much.» So I took him back. The next time it happened, he managed to convince me that it was my fault. He said that he wouldn’t have gotten so angry if I had paid more attention to him. So I started thinking that I could be better. Then it happened again. Honestly, I stayed with him so much longer than I should have because I was afraid of becoming the stereotype of a single black mother.

Skjermbilde 2015-06-06 kl. 00.36.55
8. Someone made an Instagram account that said: «You’re a slut and you should kill yourself.» 
And I was the only person they followed.

9. When I was six years old, I had a vision where I saw everything that was going to happen in my life. Jesus showed me that my life was going to be very tough, but if I stuck with him, and prayed, and cried when I needed to, and ate lots of chocolate, I’d be OK. «Where were you when you had this vision?» – At the feet of my foster mother.
She was kicking me in the stomach.

10. One day you’ll feel eighteen, look sixty, and wonder what happened.

// Inntrykket blir selvsagt sterkere og litt annerledes når man samtidig blir presentert for fotografier av alle disse menneskene, men bildene ble dessverre fryktelig kornete her på bloggen så jeg brukte derfor disse i stedet.

13091662933_d1cb880391_o
«Diamonds are held under tons and tons of pressure, extremely high temperatures of fire and shuffled under shifting of tectonic plates for a long, long time. Yet when they come out from there and are put on display for their beauty; Does anybody stop to evaluate the diamond based upon all the shit it’s been through and say: ‘Remember that disgusting hole it used to be in? I bet it was hell in there!’ No, people don’t remember where a diamond has come from; They just see the beauty of it now. But it wouldn’t have become so beautiful, you know, if not for all of that. So why should we look at other people, or at ourselves and evaluate them/ourselves based upon their/our pasts? Shouldn’t we forget that? And only see the beauty that is in front of our eyes? Whatever it was, it made you beautiful! And that is what matters.»

– C. JoyBell C.


Litt av den fine og smårare musikken jeg drømmer meg bort til om dagene. Som jeg skriver til. Som jeg tegner til mens regnet slår mot bakken utenfor stuevinduet. Som jeg leser bøker til. Som jeg tenker til. Egentlig gjør alt mulig til.

Skjermbilde 2015-05-14 kl. 22.16.05Skjermbilde 2015-05-14 kl. 22.07.48Skjermbilde 2015-05-26 kl. 18.27.10Skjermbilde 2015-05-26 kl. 18.27.46Skjermbilde 2015-05-26 kl. 18.26.35Skjermbilde 2015-05-26 kl. 18.28.56Skjermbilde 2015-05-14 kl. 22.17.15Skjermbilde 2015-05-14 kl. 22.24.26Skjermbilde 2015-05-14 kl. 22.08.24Skjermbilde 2015-05-26 kl. 18.28.15
Instagram @ CamillaDidriksen.

Noen bilder fra i fjor på rundt samme tid. Jeg kan faktisk ikke tro at det er ett helt år siden jeg og en venninne arrangerte et skikkelig rosa babyshower for en av våre nærmeste, for nå er lille Mia allerede rundt ni måneder gammel. Tiden flyr virkelig. Ellers har jeg bestemt meg for å ta opp igjen noen tapte interesser det dessverre har samlet seg litt støv rundt, slik som for eksempel fotografering. Jeg tror faktisk ikke jeg har holdt i et speilreflekskamera på rundt to år, og jeg som helt siden jeg gikk på barneskolen har dokumentert alt mulig fint i hverdagen synes det er altfor synd å fortsette i dét sporet. Jeg har også så smått begynt å tegne litt igjen, i tillegg til å fargelegge i de fineste bøkene jeg noensinne har eid. Kan virkelig anbefale The Mindfulness Colouring Book, og ikke minst Enchanted Forest som om mulig er enda finere enn førstnevnte. De er uansett helt nydelige begge to, også er det så utrolig avslappende å holde på med midt i alt det andre hverdagskaoset. Ellers har jeg virkelig nytt synet av de eventyrlige og knallrosa kirsebærtrærne som har omringet hele byen den siste måneden. De er så fine at jeg ikke har ord. Håper også at dere har det fint, forresten.